LIKER JULA: Astrid Andresen pynter mer enn gjennomsnittlig til jul. I huset i Vinjes vei bugner det av julepynt tidlig i desember.
Thor Kenneth Løvenfalck

Er det noen som pynter mer til jul enn Astrid?

Når adventstida setter inn, er huset til Astrid og Terje Andresen i Vinjes vei fylt med nisser, stjerner og julekuler. Og er det noe som mangler, får Astrid høre det av dattera!
Publisert

Hjemmet Mitt– For min del blir det ikke jul før jeg går inn døra hjemme, selv om jeg jobber i barnehage og får min dose av juleforberedelser. Hjertet hopper over et steg når jeg tenker på en gode følelsen det blir å komme hjem til jul. Ja, for meg er det faktisk helt magisk.

Det forteller Anette Andresen, Astrid og Terjes Island-bosatte datter. For henne har mengder med julepynt fra begynnelsen av desember vært en naturlig del av oppveksten i Hvarnes.

Og selv om barna nå har flyttet ut, og huset i Hvarnes er byttet ut med ett på Nanset, har Astrid Andresen fortsatt tradisjonen. Til jul skal det pyntes ordentlig!

Ville skape sin egen tradisjon

– Det begynte da vi bygde hus i Hvarnes i 1982 og kunne begynne å skape våre egne juletradisjoner, forteller Astrid som selv er fra Asker.

– I Hvarnes hadde vi en peis midt i stua som vi gjorde mye ut av. Det var pepperkakelandsby og figurer og ting som barna hadde laget. Og fortsatt er mye av julepynten laget selv, sier hun.

– Jula skal jo være hyggelig, og en hyggelig atmosfære er viktig for ungene. Så er kanskje jeg en av ungene, smiler Astrid, som heller ikke lar sengetøyet være fritt for nisser i desember.

Det er ikke så vanskelig å forstå ordene til dattera Anette når man kommer inn i Vinjes vei 28. Nisser og figurer blandet med tradisjonell julepynt både i vinduer og på peishyller gir en helt spesiell atmosfære. Riktignok er også juletreet i år, på grunn av ØPs besøk, på plass før lille julaften, men får man ikke julestemning her, får man det aldri!

Så skal det også legges til at hytta på Øyfjell også pyntes til jul. Hvert eneste år. Her tilbringer familien hver romjul og nyttårshelg.

– Den pleier å være ferdig julepyntet før 1. desember. Det samme gjelder kjøkkenet og uteplassen her hjemme. Så tar vi det vanligvis litt etter hvert derfra. Nå baker vi også litt tidligere sånn at vi kan kose oss med kaker i adventstida, forteller Astrid.

Som nylig var på julemarked i Warszawa og fikk oppgradert en del av julepynten sin.

– Men nå er det forbud mot å kjøpe mer, insisterer ektemannen Terje.

– Det sier du hvert år, repliserer Astrid, som nok har klart å julesmitte mannen sin en god del.

– Det er litt mye styr, men det er jo koselig også, erkjenner han.

I år har han dessuten måttet trå til litt ekstra. Astrid er nemlig nyoperert i hånden.

– Det har selvsagt gjort ting litt vanskeligere, men det har løst seg med en snill mann og ei god venninne. Og godt er det, for dattera mi merker med en gang om det mangler en nisse, eller om den ikke står der den alltid har gjort.

Unni og Tom Egil bor i et gammelt verksted

La felle for nissen

Selve julaften har familien tilbrakt hjemme. Med ett lite unntak, hvert år fra 1983 til 2011. Nå veksler Astrid og Terje på å være på hytta, og å være hos sønnen Stian og hans familie som har overtatt huset i Hvarnes.

Stian sørget for øvrig i oppveksten for å gjøre det litt utfordrende å holde alle tradisjoner i hevd. Det skulle ikke være enkelt for en stakkars nisse å fylle julestrømpa natt til julaften i hvert fall.

– Strømpa hang på innsiden av døra, og ett år hadde Stian strekt en hyssing fra dørhåndtaket til en boks med klinkekuler. Jeg klarte så vidt å lirke opp døra uten å utløse alarmen hans, ler Terje.

– Og en annen gang hadde han låst døra. Da måtte du krabbe inn vinduet, minnes Astrid.

Én ting har ingen av barna helt tilgitt dem. Man skal nemlig ikke tulle med juletreet.

– Vi kjøpte edelgran en gang. Da hogde Stian seg en egen gran som han hadde på rommet. For fire år siden valgte vi å kjøpe et plasttre. Det synes ingen av dem noe særlig om, sier Astrid, som selvsagt for lengst er ferdig med pakkekjøp.

– Det begynner hun med allerede i januar, forteller Terje.

Susan har i 55 år bodd i et hus midt ute i skogen helt uten adresse

Må ha pinnekjøtt

I Vinjes vei havnet paret i 2011. Da hadde de bodd i Dubai i to og et halvt år, men beholdt huset i Hvarnes.

– Det ble fortgang i salget da Stian og Kaja fikk barn. Det var ikke så enkelt å skulle selge det huset ettersom vi har bygd det selv, men det ble mye enklere da Stian og hans familie skulle overta, forteller Astrid.

– Vi var enige om å finne oss et sted som var sentralt. Jeg ville egentlig ha leilighet, men det nektet Astrid. Så kom dette til salgs, og da det kom inn bud allerede visningsdagen måtte vi bare slå til umiddelbart, supplerer Terje.

I to år pusset de så opp. Inngangspartiet ble bygd ut, et bad ble fjernet, kjøkkenet utvidet. Av det opprinnelige er det vel bare stuegulvet og to vegger som står igjen.

– Når man legger opp til å gjøre litt selv for å spare penger, tar det litt tid. Men vi har aldri angret. Det er et stille og rolig strøk med hyggelig naboer. Faktisk er det også folk fra Hvarnes i nærheten, forteller Terje, som i jobben i seismikkselskapet WesternGeco reiser en hel del.

I jula prøver han imidlertid å roe det ned.

– Siden det er hektisk og mye farting ellers, forsøker jeg å nyte juletida og lade batteriene da, sier mannen som nok må stille opp som julenisse for barnebarna i år igjen.

– Julenisse hører alltid med, sier Astrid.

– Sammen med pinnekjøtt. Det blir ingen julaften uten pinnekjøtt og moltekrem med selvplukkede molter, avslutter en av byens mest juleglade damer.

Arnhild bor i Larviks minste villa

Kjenner du til en spesiell eiendom i Larvik? Et hus med en artig arkitektonisk løsning, ei hytte med spektakulær utsikt eller en gård med en spennende historie? Eller har du bare vært nysgjerrig på en eiendom i årevis, og kan tenke deg at Østlands-Posten kikket nærmere på den? Tips oss!

Artikkeltags