(Ringsaker Blad)

– Det blåste litt nede ved Mjøsa, så vi valgte oss en plass litt oppe i skogen. Det var så fint. Det var pollen som glinset og svevde i lufta, det var humlesus i lyngen bortover, det var et kjempefint natur-øyeblikk. Ting begynner å skyte knopper alle steder, ja, det var sånn ordentlig norsk piknik-idyll, forteller Ole Gjermund Strangstad (36) til GD.

Sju tøffe dager

Han snakker sakte, men tydelig. Han har fremdeles smerter i hodet og bryst. Lyder er smertefulle. Lys er smertefullt. Han beskriver en følelse av å konstant være i en båt i høy sjø. Han blir fort sliten. Men det blå øyet og noen skrammer i hodet og armene forteller likevel ikke hele sannheten om hvor nært det var å ende i tragedie.

Det er gått nøyaktig sju dager siden turen til Kvitsandvika og på den tiden er livet snudd på hodet for familien på fem. De beskriver seg selv som et livat selskap til normalt. De trives ute, de er sosiale, de liker å være på tur og de lager lyd. Mye lyd. Lyden av en glad familie.

Det perfekte stedet

I dag er det helt stille i huset i Lillehammer sentrum. Det høres bare de to lave stemmene som forteller historien om hvor fort livet kan snus helt om. De viser fram bildet av far og deres fireåring som koser seg i hengekøya. Den ene siden av hengekøya er festet i et tre og den andre enden er festet i armeringen på en massiv betongsøyle. Det er mange av disse i dette området, de strekker seg langs de gamle jernbanesporene som en gang var en del av en industri. Nå er det bare ruiner.

– Jeg tenkte aldri tanken på at betongen ikke skulle holde. Det var det perfekte stedet å feste snoren til hengekøyen. Flere av barna var sammen oppe i hengekøya tidligere, nå satt jeg og koste med fireåringen, forteller Strangstad.

«Ollis!!»

Så måtte den lille jenta på do. Mamma Gunnvor (32) tok henne med bort i skogen et lite stykke unna. Med ett hørte hun kameraten til mannen rope høyt fra leirplassen.

– Vi går ti, femten meter lenger bort og da skjer jo dette her på et blunk. Kameraten til Ole Gjermund skriker noe jeg oppfatter som «flytt deg!». Jeg trodde han skrek til meg, for han skrek så innmari høyt. Så jeg starter å løpe med jentungen, for jeg trodde at det var noe som kom mot oss, elg eller noe annet ... så jeg ropte tilbake «hva er det for noe?». Da roper han kjempehøyt tilbake, «Gunnvor! Du må komme hit!». Så skriker han bare ut «Ollis!» – kallenavnet til Ole Gjermund.

Han husker selv det meste som skjedde i de dramatiske sekundene.

– Jeg husker at jeg satt der med kaffen i hånda og det neste jeg vet er at jeg hører kompisen min roper «Olliiiiis!» drithøyt. Hengekøya falt ned, og så kom stolpen etter. Så kjenner jeg intense smerter. Jeg får beskjed om ligge dønn i ro men så lå jeg så fryktelig vondt, forteller trebarnsfaren.

– Jeg skrek at han måtte ligge i ro

Gunnvor forteller at hun ser mannen ligge på bakken ved siden av den enorm betongsøylen som hengekøyen hang i for bare noen sekunder siden. Hun skjønner umiddelbart alvoret. Ole Gjermund blør fra flere steder i hodet og ligger i en vond stilling. Han får ikke lov til røre seg. Gunnvor er sykepleier og beholder roen. Hun ringer 113 og får kameraten til å ta med seg barna bort fra stedet. Så tar hun seg av mannen og ser over ham så godt hun kan.

– Jeg har jo ikke noe saks eller noe så jeg fikk ikke klipt opp noe, men jeg fikk sett over overkropp og sjekka munnhule for løse tenner så han ikke skulle få det bak i svelget. Jeg skrek at han måtte holde seg bevisst og at han ikke skulle røre på seg, for det hadde han veldig lyst til. Jeg var ganske streng med deg, sier Gunnvor og ser på mannen. Hun gjorde alt rett i de viktige første minuttene og etter elleve minutter var ambulansen på stedet. Ole Gjermund Strangstad får smertestillende og kjøres til sykehuset på Lillehammer.

Mamma ser bilen dra og står igjen med tankene. Hun har selv sjekket at de utvendige skadene ikke var for store. Hvordan kroppen så ut inni visste hun ikke.

Ut av skogen kommer kameraten med barna, som var redd pappa skulle dø.

Hjemme

Han har vært hjemme et døgn nå. Det ble en følelsesladet hjemkomst etter å ha fått lite besøk som pasient på et sykehus i korona-restriksjoner. Han forteller at takknemligheten og respekten er dyp for helsepersonellet han har blitt behandlet av. Han har fremdeles gode og dårlige tider på døgnet. Når virkningene av medisinen begynner å gå ut blir smertene sterke. Han er likevel i ferd med å trappe ned og han ligger foran skjemaet.

Familien forstår at de tross alt har vært heldige. Veldig heldige. Ole Gjermund Strangstad har blått øye og noen skrammer utvendig. Innvendig fikk han flere kraniebrudd, brudd i øyehule, knekt nese, hjernerystelse og en liten hjerneblødning. Han sier at det viktigste likevel er at de utelukkende har fått gode nyheter. Han vil bli helt bra.

Fra idyll til helvete

– Det har vært mye tid til å tenke på hvordan det kunne ha gått, og vi forstår ikke helt at det gikk så bra. Hvordan kunne en betongsøyle i et turområde rase sammen? Hvordan gikk det til at jeg havnet ved siden av stolpen og ikke under den? Det er kun detaljer som skilte mellom at det «bare» gikk galt og at det ikke ble en tragedie. Og vi har tenkt på hvor fort verdens hyggeligste, ufarlige, øyeblikk på ett sekund blir endret til et helvete, sier familiefaren.

Pappa blir bra

De har snakket mye med barna om det som skjedde. Barna selv har også fått snakke mye om det som skjedd, og de hadde mye på hjertet. Gunnvor og Ole Gjermund tror det har vært godt for dem. De har fått fortelle sin egen historie til sine venner og etter hvert har historiene blitt mildere. Da far kom hjem hadde hele familien «pyntet seg» som pappa. De hadde malt på blåveiser og skrubbsår og sendte bilde som en velkommen hjem-melding til pappa. Barna vet at pappa blir bra.

Alt blir bra.