Artister som truer pressefriheten

Ziggy Marley.

Ziggy Marley.

Vi har stor forståelse for kritikken Espen Ellingsen i går rettet mot vår avgjørelse om å dekke Ziggy Marleys konsert på Wrightegaarden – til tross for at artisten krevde at vi ga fra oss kameraet etter tre sanger.

DEL

Når undertegnede ga grønt lys for å signere den håpløse avtalen med Marleys folk, var det av hensyn til våre lesere – ikke artistens primadonnanykker. Mulig det var prinsipielt feil, og at vi ved neste anledning snur i døra og går hjem.

Det er imidlertid ikke bare utenlandske artister som krever restriksjoner i forhold til arbeidende journalister. På hver eneste konsert på Wrightegaarden i sommer, har journalistene fått ta bilder foran scenen kun på de tre første låtene. Deretter har de blitt jaget ut av sceneområdet og henvist til plasser blant publikum.

Dette har hindret journalistene å utføre sin journalistiske jobb og prioriteringer, og ordningen er på mange måter et angrep på pressefriheten og et forsøk på å styre og pynte på informasjonen som går ut til publikum.

Skjer det noe på scenen av redaksjonell betydning, er journalistene forhindret i å gjøre jobben sin.

Fotoforbud er også et kjent fenomen fra teaterverden. Mange forestillinger, også hos Grenland Friteater, har fotoforbud. Da får pressen ofte utdelt bilder som er tatt av teaterets egne fotografer.

Kulturarrangørene har også et ansvar, og bør stille større krav til artistene. Når for eksempel Sivert Høyem hindrer vår journalist/fotograf å gjøre sin profesjonelle jobb, ved å nekte henne tilgang til området der ting skjer, risikerer han faktisk at vi boikotter konserten. Større er han ikke – selv om selvbilde er stort.

Artikkeltags