– Eg er jo bokstaveleg tala jenta i røyken. Me budde rett med ein fabrikk. Fedrene våre måtte dusje før dei kom heim, og det var ikkje fordi dei sveitta lite grann. Det var fordi dei måtte få av seg driten, sier Aniksdal og trekker på seg en jakke over trøya.
Hun er nettopp ferdig med dagens prøver på Grenland Friteater og stryker fuktige hårstrå bakover mot den lange fletta.
– For same kor mykje han skrubba seg, hadde han alltid eit svart felt her, forklarer hun og drar henda over nakken for å illustrer hvordan karene på verket bar koks, bek og alt som skulle til for å produsere aluminium.
– Det var ein form for drit som gjekk inn i porene.
Lage eget liv
Torsdag pakker Aniksdal koffertene og tar turen opp Storgata til Ælvespeilet. I «vetlesalen» skal hun spille soloforestillingen «Mitt liv som mann».
Den blir beskrevet som en munter, selvbiografisk vandring, fra arbeiderklasseoppvekst i Årdalstangen via arbeid på syfabrikk i Bergen til hovedstadens gateteater og kvinnekamp. Så får hun plass på et teaterkurs i Porsgrunn. Det får store følger. Nå har hun bodd her i over 30 år.
– Jeg ville starte forestillingen fra begynnelsen, forklarer hun.
Fortsatt på sogning, vel og merke. Aniksdal er tro mot dialekten, men en videre fonetisk omskriving ville bare bli en halvgod kopi.
– Jeg kommer fra en virkelig stor familie, reine sigøynerleieren, fortsetter hun.
– Det var fest i lokalet hver gang noen skulle ha en pause. For oss var det å danse, synge, tulle, trikse og gjøre kunster, underholdningen, og det skal jeg gjøre noe av. Jeg skal for eksempel gå i… Nei, det kan jeg ikke avsløre. Det er en overraskelse, sier hun før latteren strømmer fritt fra magen.
Hun har fått beskjed av mannen om å ikke avsløre for mye, men de måtte altså stå for underholdningen sjøl. Lage sitt eget liv.
– Mamma og pappa sitt største ønske for oss barna var at vi skulle greie oss sjøl. Ikke ligge samfunnet til byrde. Så da måtte en jobbe hardt, og når arbeidet var ferdig, skulle en ha litt moro. Jeg håper jeg har fått med meg den arbeidsmoralen og livsinnstillinga. Den passa veldig godt da jeg kom til Friteateret. Folk som er med i en frigruppe må like å ta i et tak.
Grunnla nettverk
«Mitt liv som mann» hadde premiere på Cuba i 2008 under festivalen «Magdalena sin fronteras» (Magdalena uten grenser).
Det er en «løgn» årsak til at den fikk modne på engelsk og spansk før den vendte nesa hjem.
– Tidlig på 80-tallet traff vi noen andre galne jenter som tenkte at her må vi få litt mer sus i serken. Derfor starta vi Magdalena-prosjektet som er et verdensomspennende nettverk for kvinner i eksperimentelt teater.
Magdalena-kvinnene har ingen administrasjon, men møtes på nett eller når de bestemmer seg for det. Prosjektet skal sørge for å gi kvinner rom til å skape, være et forum for diskusjon og en kilde til støtte, inspirasjon og utvikling. Aniksdal beskriver det som et mobilt fagforbund og sin tredje familie.
– Jeg kjenner meg ekstremt heldig som har fått reise rundt i verden, spilt forestillinger og truffet gamle og nye kjente. Nå er en av mine oppgaver å være til nytte for yngre kollegaer i nettverket. For eksempel ved å lage forestillinger om hvordan en selv har lært, og hva en har strevd med.
Derfor lovet Aniksdal sin cubanske kollega at hun skulle lage noe nytt til festivalen i 2008. Et tjueminutters materiale eller noe i den duren.
– Det var sikkert bare for å sette en sånn «daulinje» for meg sjøl. Den som var her nede hele romjula og lagde forestilling, var selvfølgelig meg. For da fikk jeg blod på tann, smiler hun.
Litt juks
Aniksdal er inspirert av språk: språk som kamp, språk som markør, språk som klasse, og Friteaterets arbeid med Kjartan Fløgstads tekster fra det norske industrisamfunnet har vært viktige. For som hun forklarer i stykket: Dette er oppveksten min.
– Veldig mye av det som skjer i forestillingen er sant, men det er ikke sant, sant, sant. Jeg har jo tatt meg noen dramaturgiske friheter. Som Ingrid Esepelid sier: Så juksar me litt, ler hun og gnir henda sammen.
– For da kommer vi fortere fram.
Så tilbake
Siden Lars Vik kjenner henne godt, ba hun ham sette opp en liste da hun begynte å arbeide med forestillingen. Den inneholdt både opplevelser hun hadde fortalt om og scenisk materiale.
– Det handlar om livsvegen min som aldri blei slik som eg trudde, men kven sin blir det? smiler hun og griper lett om fletta.
– Men jo eldre jeg blir, jo lettere blir det å forstå hva jeg tenkte når jeg skreiv i dagboka som 22-åring. Det var lærerikt for meg å gå tilbake igjen og begynne å behandle historien min med en distanse som du må, for å transformere det til noe teatralt, jobbe med presisjon og sette det i rekkefølge, men samtidig by på seg sjøl. Jeg prøver i hvert fall.
Gravid ølvom
Det knekker i en grein. Dattera, Anna Andrea Vik Aniksdal, er i ferd med å sette sammen scenografien til morens neste soloprosjekt.
– Hvorfor valgte du akkurat den tittelen på stykket?
– Etter at jeg har fortalt om barndommen, ungdomstida og den første forestillingen her, hvor jeg absolutt var en dame, men litt hardtslående, så er det rett og slett et faktum at jeg har spilt veldig mange mannsroller. Hvorfor har jeg gjort det? Kommer de til meg? Eller er det jeg som leiter etter dem? De spørsmålene stiller jeg også i stykket.
Det begynte med tilfeldigheter. Friteateret satt opp en forestilling om «The Blues Brothers». Aniksdal var høygravid og følte seg skikkelig potent med en «fake» ølmage som overgikk John Belushis.
– For ei tønna! utbryter hun.
– Av og til synes jeg det er mer mat i mandige, mannlige roller. I universene til Fløgstad, Georg Johannesen og Arthur Omre, som vi har brukt mye, så er det en verden av mange menn og flere mannsroller enn kvinneroller. Også er det noe med meg da. Jeg kommer fra arbeiderklassen. Det er lettere for meg å sette meg slik, forklarer hun og flytter beina bredt ut fra stolen.
– Enn slik, fortsetter hun og krysser beina tilgjort.
Skuespilleren legger til at mannsrollene har gitt henne en voldsom frihet og handlekraft, men ingen regler uten unntak. Nå har hun gjort det såpass mye. Hun er kanskje litt mett.
– Men jeg spiller også roller uten definert kjønn og er opptatt av den glidende overgangen mellom mann og dame. Det androgyne, både i livet og på scenen, det synes jeg er interessant.
På hjemmebane
Aniksdal spiller «Mitt liv som mann» på sjuende året, og materialet har gjenklang hos publikum over hele verden. Der de ikke forstår engelsk, spansk eller norsk, blir stykket oversatt.
– I Vietnam var det reine lotteriet. Når er tolken ferdig? Jeg kan jo ikke vietnamesisk. Da må man prøve å føle seg fram og finne en eller annen musikalitet. Det er utrolig spennende.
Likevel var den mest rørende og surrealistiske opplevelsen å dra på turné med forestillingen i Sogn og Fjordane og spille «i sjølve heimbygdi». Der sto Geddy på scenen med et fotografi av den tusen meter lange veien som snirkler seg «fra oppe på fjedlet og ned til bygdi». Akkurat som hun hadde gjort foran cubanere og italienere.
– Og så skal eg fortelje dei, som bur under den vegen, at ein gong så budde eg under den vegen. Da må eg leggja om teksten og seie: Som de veit. De som bur her.
Hun syntes det var skummelt at de hjemme i Årdal, skulle forstå at hun hadde laga en forestilling om den «vetle plassen», som hadde vært rundt om i hele verden og nesten blitt til en eventyrfortelling. Redd ingen skulle dukke opp.
– Men det kom masse folk, og de folka jeg snakka om fra scenen, satt i salen. Der satt naboen og den første gutten jeg kyssa. Det ble virkelig. Veldig virkelig, men samtidig helt uvirkelig, smiler hun.
Veien tilbake
I forbindelse med turneen i hjemfylket ble det gitt ut et lite hefte hvor Aniksdal skriver om «språk, teater og klassemedvet». Teksten var i utgangspunktet et essay og foredrag hun ble utfordra til å holde for Noregs Mållag.
– Det fikk tittelen «Omvegen heim» fordi jeg som 17-åring reiste ut fra Årdal for å finne sammenhengen i verden. Når jeg omkring 20 år seinere spiller denne arbeiderklassekarakteren, Marthon Danielsen, får han en tekst av Kjartan Fløgstad som jeg også bruker i «Mitt liv som mann»: Frao eg var unge har eg heile tida venta pao at ein dag skal samanheigadn i verdi gao braott og fullkome opp før meg, om lag som ei rudlegardina med stramme fjør.
Aniksdal hadde reist bort fra fabrikken, farta verden rundt, studert og så kommet til teateret. Tilsynelatende langt hjemmefra, men så befinner hun seg plutselig i en forestilling fra industri-Norge og spiller en karakter som tar på seg arbeidsjakka til sin egen far.
– Da har jeg nesten kommet tilbake i faren min sine sko.
Moderat sogning
Aniksdal forteller levende. Hun gjør det godt å lytte.
– Du kan snakke sogning eller kavsogning. Da er det ao, pao og mao. Det går «heilt inn i fjedli», for å si det slik. Det gjør jeg ikke til vanlig. For folk klarer ikke forstå det om de ikke bor der, og det tar dobbelt så lang tid å si noe. Folk sier hæ? Hæ? Å snakke kavsogning blir for eksotisk og slitsomt. Så det legger folk ofte av seg.
– Nå har ikke jeg bodd hjemme siden 1973, og heldigvis blir vi påvirka av stedet vi er. Jeg er veldig inspirert av hvordan de snakker nord i fylket, altså vinjebuingar. De synger når de prater, så jeg har nok fått med meg litt av deres melodi. Som voksen har jeg tenkt at jeg kunne tenke meg å lære en ny dialekt, men hvem skulle det være?
– Kanskje grenlandsdialekta?
– Den synes jeg er kjempefin, og det er toskete at folk snakker den ned. Snakk dialekt! Det er moro å høre ulike ord og uttrykk. Kanskje jeg skulle prøve meg på vessiadialekta. Den synes jeg er spesielt fin.
– Er den litt utfordrende for en vestlending?
– Gjett! De erter meg her når jeg skal si god helg eller elg. Ikke tale om! Jeg klarer ikke. Har ikke sjans, ler hun.
Ikke skummelt
Derfor sier hun heller ikke Ælvespeilet, men kulturhuset.
– Knut Inge Solbu har vært ivrig på å få oss til å spille hos dem, selv om vi har vår egen scene her nede. Det siste året har både Klovnen Koko, forestillingen om Arthur Omre og Teater Avvik spilt der, og nå er det min tur. Jeg håper det kan bli en vane, en god ting og en fin mulighet til å spille på andre tidspunkt enn under teaterfestivalen.
Etter «Mitt liv som mann» lokker Aniksdal med en fristende kombinasjon: pils, pølser og peanøtter.
– Det er litt spøkefullt, men også alvorlig ment. Jeg bruker å si at det beste med teater er ølen etterpå. Med det mener jeg at man kommer dit for å oppleve noe. Så kan man i etterkant få en ekstra prat eller bare være sammen. Treffe kjente og ukjente. Jeg er spent, men den som intet våger intet vinner.
– Selv etter sju år og mange gode tilbakemeldinger?
– Det blir akkurat som det var skummelt å spille hjemme i Årdal. Nå er jo Porsgrunn også hjemme. Det er her jeg hører til. Her og i resten av verden.
– Er det noe mer du vil legge til?
– Det blir ikke skummelt. Vi skal gjøre om salen til en kafé så folk får sitte ved bord og ta med seg kaffekoppen. Du kan komme i all slags klær. Det er ingenting å være redd for. Man må ikke dresse seg opp. Eller ned. Det blir en trivelig kveld, smiler hun, og det kan man stole på.