Barnas talerør

– Jeg kjenner meg veldig heldig. Det er det som preger meg i tillegg til engasjementet i forhold til jobben. Jeg kan nesten ikke gå en meter uten at det dukker opp en ny tanke for hva jeg vil gjøre. Det er på en måte litt plagsomt, men samtidig fint, sier Øivind Aschjem.

– Jeg kjenner meg veldig heldig. Det er det som preger meg i tillegg til engasjementet i forhold til jobben. Jeg kan nesten ikke gå en meter uten at det dukker opp en ny tanke for hva jeg vil gjøre. Det er på en måte litt plagsomt, men samtidig fint, sier Øivind Aschjem. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Med Reddesmå gir Øivind Aschjem barns stemmer kraft nok til å høres.18. mars inviterer han til helaften i Ælvespeilet til inntekt for barns rett til beskyttelse.

DEL

Følg PD på Facebook

Det vi først og fremst ser hos barn som er utsatt for vold og overgrep, er at de er redde. Men under redselen, ligger en lengsel etter beskyttelse.

Øivind Aschjem snakker rolig. Han myser bak runde briller og ser ut av vinduet mot Skjæregg og horisonten.

– Hvis vi kan redde et barn fra samme skjebne som Christoffer Kihle Gjerstad, forhindre en voldtekt av et barn i Bamble eller en bitter samværskonflikt i Porsgrunn. Da har vi nådd målet vårt. Reddesmå har ingen ambisiøse mål om at vi kan redde alle barn, men at ett barn, to barn eller ti skal få tilbake tryggheten som følge av det vi bidrar med.

Aschjem har jobba med familievold i over 30 år og erfart at de første grunnsteinene som blir lagt, kan vare evig. For tre år siden tok han initiativ til Reddesmå.

– Jeg liker å kalle Reddesmå en folkebevegelse fordi det er et forsøk på å trekke med folk fra alle samfunnslag og posisjoner til å arbeide for å se ting fra barnas side. Jeg tror at muligheten vi har til å forandre livssituasjonen for utsatte barn, er at vi får deres fortellinger så nært, at vi ikke kan la være å engasjere oss og ta aktiv stilling, forklarer Aschjem.

– Vårt viktigste budskap er å høre etter hva barna sier og rette oss etter det. I Reddesmå skal barna være veivisere til en tryggere hverdag og bidra til at folk flest blir mer var deres situasjon. Barn som er utsatt for vold og overgrep er avhengige av ansvarlige voksne som står opp og beskytter dem.

Han stopper opp for å skjenke mer kaffe i sitrongule kopper og peker på asjetten med hjemmebakt formkake.

– Ta mer kake hvis du vil!

– Ja takk, den var god.

– Og veldig enkel. Tar ikke lenger tid enn å slenge sammen vafler. Du kan få oppskriften, sier han og hiver innpå et stykke i to biter.

Og for en som er vokst opp med barne-tv på 80-tallet, kommer assosiasjonen til Trond-Viggo Torgersen av seg selv. Ikke bare på grunn av brillene og de korte hårstråene som stritter til værs på toppen av skallen. Hele fortellermåten minner om mannen som tok oss barn på alvor.

– Da jeg jobba, bakte jeg alltid boller når jeg ikke fikk til noe på jobben, for det gikk alltid bra. Det var en trøst. Boller kan jeg. Der bommer jeg aldri, smiler han.

I år har Reddesmå blitt valgt til støtteprosjekt hos Ælvespeilet. Det innebærer én krone per solgte billett, inntekter fra loddsalg, ungdomsdisko og en helaften med tittelen: Aldri mer Christoffer!

– Det betyr mye å bli knytta til Ælvespeilet. Det gir oss ikke bare en arena for å si noe om Reddesmå, men er også en fin anledning til å koble fag med kultur. Det tror jeg er en brekkstang.

Konserten 18. mars byr på artister som Kristin Asbjørnsen, Nina Gromstad, Anita Torvund, Espen Gjelstad Gundersen og Line Kåsa. Fredsarbeider Petter Skauen er hentet inn for å snakke om sitt arbeid og skape bro fra Mellom-Amerika til Norge.

– Vold mot barn er et universelt fenomen og like ødeleggende for et barn i Guatemala som et barn på Stridsklev. Derfor er det globale perspektivet viktig for oss.

Aschjem håper å trekke fullt hus. Inntektene skal gå til å produsere en film i samarbeid med Oslo politidistrikt.

– Jeg har skrevet manus hvor vi parallelt følger samtalen mellom en gutt på åtte år og alarmsentralen og en politipatrulje på oppdrag. I det politiet kommer fram og tar i dørklinka, stopper filmen. Da er dette barnet tatt vare på, forklarer han.

Filmen skal bli brukt i undervisning og tjene som øyeåpner for folk flest. Når politiet får kjennskap til familievold, har det i snitt vært åtte voldsepisoder i forkant.

– Barn unngår ofte å fortelle så lenge de klarer å holde hodet over vannet. Derfor må vi bli flinkere til å stille barn direkte spørsmål. De trenger livbøyene vi kaster ut til dem. Får de tak, flyter de kanskje rundt en stund, men trekker seg inn når de har mot til det.

For ett år siden pensjonerte Aschjem seg fra jobben i Alternativ til Vold. Den nye tilværelsen har gitt ham ny balanse i livet.

– Jeg er en ganske rolig person av natur, men har jobba veldig mye. Nå har jeg funnet tilbake til et tempo som er forenelig med min rytme. Når jeg jobba på det meste, måtte jeg lukke øynene når jeg sa nei på telefon. Nå tør jeg si at jeg ikke kan, med åpne øyne, smiler han.

Han skriver, synger og liker å reise sammen med kona Signe, og i det gule huset på Nustad henger mange av Aschjems abstrakte malerier med blått som hovedfarge.

– Og så er vi mye sammen med de tre barnebarna våre som bor i Porsgrunn. Det innebærer alt fra å øvelseskjøre med Daniel på 17, til å leke ute på huska med Celine på to og et halvt til å være med Adam på 12 på fotballkamp. Jeg synes vi er privilegerte som i tillegg har mange gode venner og er friske.

På visittkortet kaller Aschjem seg Reddesmå-aktivist og bruker to til tre dager i uka på nettverket. Foreløpig har det største prosjekt vært utstillingene «Hvis klær kunne fortelle». De består av klær og gjenstander som har tilhørt små barn som har vært utsatt for vold og overgrep og følges av en tekst med historien til hver og en.

– Disse barna har ikke hatt mulighet til å formidle noe om sine erfaringer eller hendelser. Så jeg har latt en bukse, noen sko eller en bamse fortelle det barnet ikke var i stand til.

Utstillingene har turnert over hele landet og har så langt hatt besøk av omkring 50.000 mennesker.

– Ungdommers møte med utstillingen har berørt meg spesielt. De har blitt oppfordret til å skrive ned egne refleksjoner rundt en av historiene i etterkant. Det har ført til mange sterke tilbakemeldinger.

En gutt skrev blant annet: «Hvis jeg hadde sett en gutt med blod på seg, hadde jeg tatt han med til et trygt sted».

Og en jente noterte: «Legg deg rolig ned. I natt skal du sove trygt. Jeg skal passe på deg».

– Det gir håp for framtida. Jeg synes vi kan øyne større grad av barmhjertighet blant ungdom enn hos oss voksne og håper utstillingen er med på å skape større forståelse.

Engasjementet for barndommens betydning begynte da Aschjem jobbet ved psykiatrisk avdeling på begynnelsen av 80-tallet. Han ble forundret over at pasientene som kom inn tilsynelatende ikke hadde noen familie. De kunne jo ikke være helt aleine i verden?

– Jeg oppdaget at lidelsene ofte hadde røtter langt tilbake i tid. Etter hvert som tiden har gått, har jeg bestemt meg for at jeg vil gjøre det jeg kan for å beskytte barn. De har ikke tid til å vente. Det tar veldig kort tid å ødelegge et barn, men uendelig mange år å gjenopprette skadene barnet utsettes for.

Fra å være et faglig engasjement, er det nå også et sterkt personlig engasjement. Han vil veldig gjerne at barn skal erfare at det er trygt å være hjemme og oppleve kjærlighet fra mor og far.

– Det er en tegning i «Snill Mann»-boka som sammenfatter alt jeg står for. Skal jeg hente den? Ta det siste kakestykket så lenge, du.

Han løper ned trappa til underetasjen og kommer tilbake med boka som er skrevet av Guro Dahle og illustrert av Svein Nyhus på oppfordring fra Aschjem. Den er tenkt som en samtalebok om familievold.

Han blar fram til bildet av Kongen som kommer hjem til Boj, og faren som blir mindre enn sønnen og ber om unnskyldning.

– Jeg støtter meg ofte til Pippis Langstømpe under foredrag: Den som er veldig sterk må være veldig snill. Det er viktig.

I 2013 mottok Aschjem Kongens fortjenstmedalje i sølv for sin innsats. Den henger innramma i svart på veggen.

– Det var en solid ære. Det er jo ikke sånn at du går og venter på å få en sånn utmerkelse, men når jeg fikk den, så tenkte jeg at den har jeg fortjent. Så nå skal den få henge der til det er over, ler han.

– Den gir meg også en plattform til å snakke enda mer om saken, men jeg skal jo ha fri også. Jeg gleder meg over de

dagene jeg ikke har oppdrag, tilføyer han og blir fjern i blikket.

– Se på de fuglene. Nå har de tømt hele fatet. Jeg synes litt synd på dem. Jeg er nødt til å fylle på, sier han vendt mot

fuglebrettet på terrassen.

– Hva slags fugler er det?

– Det vet jeg ikke, men det er mye spurv, tror jeg, sier han og runder hjørnet til stua.

Han fyller på fuglebrettet med frø fra en stor sekk og er tilbake.

– Har de en beroligende effekt på deg?

– Ja, jøss! For et par uker siden ble jeg sittende en time og se på at de spiste. Har du et glass vin ved siden av da, så kan ikke dagen bli bedre, smiler han.

Artikkeltags