– Gråt da jeg leste manuset

Ingmar Homane kjente bokas hovedperson, og gråt da han leste den. - Jeg tenkte på alt det vonde han har vært igjennom, sier han. Her sammen med Trym Staal Eggen.

Ingmar Homane kjente bokas hovedperson, og gråt da han leste den. - Jeg tenkte på alt det vonde han har vært igjennom, sier han. Her sammen med Trym Staal Eggen. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Ingmar Homane klarte ikke å holde tårene tilbake da han leste om sin gamle «bror», Henry Olsen.

DEL

Mandag ble en bok om den ukjente Porsgrunn-helten, Henry Olsen, utgitt. Olsen var den eneste nordmannen vi vet om som var i frontlinjen ved det knallharde slaget ved El Alamein.

Etter 2. verdenskrig kom Olsen hjem til Norge etter å ha vært borte fra landet i nærmere to tiår, men krigen preget ham veldig. Han slet med mareritt, og ville ikke komme nær personer. Da åpnet hans fetter, Andreas Homane, opp dørene for ham, og sa: «Her kan du bo til du finner et sted å etablere deg.»

– Pappa hadde vondt av at han skulle være alene, og ha så mye vondt å bære på, sier Ingmar Homane, sønn av Andreas.

Henry Olsen tok imot botilbudet. Han ble satt inn på rommet til Ingmar, som da var 12 år gammel, og det delte de helt til 12-åringen ble gammel nok til å reise hjemmefra.

Fant bilde

I mai i år fikk Homane seg en overraskelse. Da fikk han se et bilde av Olsen i Varden. Da tok han kontakt med redaksjonen og kom således i kontakt med mannen bak den nye boka.

Trym Staal Eggen besøkte Homane og fikk bilder av ham. Til gjengjeld sendte Staal Eggen manuset på boka.

– Jeg satt oppe hele natta og leste det, og jeg må innrømme at jeg begynte å gråte. Det var veldig sterkt, forteller Homane.

– Hva var det som var så sterkt?

– Jeg tenkte på alt det vonde han hadde vært igjennom, sier Homane, som etter å ha delt rom med Olsen i mange år så på ham som en bror.

– Skrek om natta

Homane tenkte tilbake på de første årene han delte rom med Olsen.

– Henry fortalte aldri mye om seg selv, men han hadde slike mareritt om Tobruk. Jeg kunne våkne av at han skrek om natta, erindrer han.

Homane forteller om hvordan de store børene han bar på sine skuldre hindret ham videre i livet.

– Han hadde for mye å bære på, så han hadde ikke lyst til å treffe mange mennesker, forteller han. Etter hvert flyttet Homane ut fra guttehjemmet i Porsgrunn.

– Jeg ble ansatt i et amerikansk rederi, og var mye i Australia og i Durban, forteller han.

Likevel hadde de fremdeles kontakt, men mot slutten av livet til Olsen ble han gift, og kontakten med Homane var ikke lenger like stor.

– Vi har alltid holdt kontakten, men han forble nygift fram til han døde, sier han.

Olsen fikk seg nye venner, og levde et annet liv.

– Han var ikke lenger den vi kjente, forteller hans gamle «bror».

Sterkt

Homane forteller om den maidagen da han så bildet av Olsen.

– Det var et bilde med mange andre, men de hadde ringet ut ansiktet hans, og jeg gjenkjente ham med en gang, sier han, og legger til:

– Det var veldig sterkt å se bildet.

Artikkeltags