Det er søndag, og to hvite kubbelys er tent i adventsstaken, som er pyntet med granbar og lilla silkebånd. Etter å ha knelt og gjort korsets tegn fra panne til bryst, inntar menigheten trebenkene i stavkirken fra 1899.

Så stanser den dumpe lyden fra kirkeklokken i tårnet. Lysekrona blir tent, og organisten spiller første takt av salme 362 «Kom konge, kom morgenglans». Dørene slår opp og inn toger en prosesjon med sogneprest Ragnar Leer Salvesen sist i følget. Han går rolig opp midtgangen, bøyer seg fram og kysser alteret. Snart er kirkerommet fylt av lukten fra røkelse.

– Det er en del pomp og prakt under en katolsk messe?

– Ja, det er det, ler Salvesen. Nå sitter han på kontoret i Olavsgate, omgitt av pappesker som han foreløpig ikke har rukket å pakke ut av.

– I England kalte vi det «smells and bells», altså røkelse og klokker, og alt som hører med, smiler sognepresten. 3. november ble Salvesen innsatt som sogneprest i Vår Frue kirke. Sognet omfatter hele Telemark og teller omkring 3100 personer fra mer enn 80 ulike nasjoner. Med lydbok over høytaleren i firehjulstrekkeren, er sognepresten derfor stadig på farta fra Porsgrunn til Drangedal, Kragerø, Vinje, Rjukan og Notodden for å holde messe.

Salvesen ble ordinert til prest i 2006, etter fem år med studier i England. Han begynte deretter som kapellan i St. Olav domkirke, fortsatte som prest på Hamar, før biskopen ringte og beordret ham videre. 40-åringen sa dermed farvel til iskalde vintre, tok E18 sørover og svingte av til Porsgrunn, som tidligere bare hadde vært et veiskilt på veien hjem til Kristiansand.

– Jeg vokste opp som pinsevenn. De som vokser opp som praktiserende kristne, tar seg som regel en pause. Det er normalt, og det gjorde jeg også. Jeg skulle rase fra meg et par år. Så, nærmest ved et uhell, sier han før latteren tar over. – Jeg får vel si det sånn, altså ved et uhell havnet jeg i den katolske kirke. Det er en veldig personlig historie, men mange tilfeldigheter la ting til rette for at jeg konverterte til katolisismen.

Overgangen fra pinsevenn til katolikk, var aldri særlig stor når det gjaldt troslivet. Det er rammene rundt som er ulike. – Den katolske kirke er veldig tydelig på hvordan ting gjøres, men det er jo ikke rart når man har vært i sving i 2000 år, humrer Salvesen.

– Liturgien er regulert. Har du vært på en messe på Filippinene, så kjenner du deg med en gang igjen på en messe i Mexico. Så språket er ikke så viktig. Du vet hva som blir sagt. Andre søndag i advent blafrer det i lysene på alteret når den nyinnsatte sognepresten inntar prekestolen. Han har lest fra teksten, sunget og messet. Nå ser han utover forsamlingen. Benkene er fylt til randen. Det er bare ståplasser igjen.

– Ofte blir kristne sett på som reaksjonære og motstandere av forandring, sier han med rolig stemme. En mobiltelefon ringer. Utenfor forsøker brøytebilen å skrape asfalten rein.

– Det er sant. Vi er konservative når det gjelder Jesu lære. Det samme gjelder Skriften. Vi aksepterer også alle dokumenter vi finner fra kirkens første tid. Det er en del av vår tro. Vi er konservative.

Synet på den katolske kirke har imidlertid gjennomgått drastiske endringer, etter at pave Frans inntok Roma. Argentineren tok media med storm og fikk en hel verden til å trykke seg til sitt bryst. Nå har han millioner av følgere på Twitter og ble denne uka kåret til årets person av magasinet Time. Det kan virke som en real makeover.

– Den katolske kirke smiler litt mer, forklarer Salvesen uten å legge lokk på latteren.

– Han sier de samme ordene som pave Benedikt før ham, men han sier det på en helt annen måte. – Hva gjør ham annerledes?

– Pave Frans har valgt å formidle budskapet på en måte som er mer pastoral, ikke bare med regler og hva loven sier, men med omtanke. Det gjelder for eksempel homofili. Her sier han verken noe nytt eller forandrer kirkens holdning, men han viser et mer menneskelig ansikt. Man skal ikke møte mennesker som lever annerledes med fordømmelse, men med kjærlighet og omsorg. Det er viktig, og sånn skal det være.Katolske prester velger ikke selv hvor de skal jobbe. Salvesen er beredt på å slå seg ned der det er behov for personell. Prestens viktigste egenskap, ifølge ham, er å være en tjener for menigheten, i både gode og vanskelige tider.

- Og så har Gud gitt en talenter, men alt det kommer i annen rekke, smiler Salvesen og legger armen opp på sofaryggen.

– Liturgien er viktig, men kan man ta seg friheter?

– Ja, spesielt i forhold til hva man vektlegger. Jeg er opptatt av musikk og liker å synge og messe i forhold til teksten, men så mange sprell kommer jeg ikke til å gjøre, ler han.

– Du har en god stemme. Den er mild.

– Æ e jo sørlending vettu, smiler han. – Det man har fått skal man bringe videre, men personen kommer i andre rekke, understreker han. Messen, andre søndag i advent, går mot slutten.

Sognepresten står ved alteret og gjør i stand brød og vin. En jente i rød bobledress har glidd ned på gulvet og ligger og kikker opp mot krusifikset i taket. Menigheten samler inn dagens kollekt og synger siste strofe av salme 786 «Kristus, som deg selv har givet, ved din død ga oss livet». Så ringer altergutten med en messingbjelle. Folk snur seg mot sidemannen og ønsker hverandre fred, før de troende stiller seg i kø for nattverd. Samtidig fylles kirkerommet av vietnamesisk sang fra galleriet. – Den katolske kirke er en smeltedigel av forskjellige kulturer. Den er folkelig og åpen. Fellesskapstanken er veldig viktig for oss, forklarer Salvesen fra den grønne sofaen på kontoret sitt.

Det sekulære samfunnet er imidlertid ikke alltid samstemt med det troende. Det fører til brytningspunkter, men Salvesen fastholder at det er viktig å ikke fordømme andre med ulike meninger.

– Det er stor takhøyde i den katolske kirke. Av og til er man uenige, men et menneske har ufattelig stor verdi i seg selv, uansett om det er katolikk, muslim eller ikke religiøs i det hele tatt. Basis for katolsk tro er at mennesket er skapt av Gud og derfor godt. Vi har et positivt menneskesyn, og det påvirker hvordan vi forholder oss til andre som ikke deler samme tro. Likevel har kirken et mål for hvordan man bør være, og hva som er best for en. Det må alle katolikker, 1,1 milliarder på verdensbasis, forholde seg til, men folk er på vei dit på forskjellige måter.

– Vi forandrer ikke teologien ut fra hvordan folk lever. Vi gjør det motsatt. Vi presenterer et ideal for hvordan vi mener det er best å leve. Så tilbyr vi folk hjelp til å komme videre. Jeg har ikke møtt noen form for diskriminering, verken i forhold til legning, bakgrunn eller kultur. Jeg kjenner mennesker i den katolske kirke som lever i partnerskap. Det finnes alle slags katolikker, sier sognepresten.

– Er det rom for alle? – Selvsagt. Alle synder vi. Det er ingen av oss som er perfekte. Sånn er vi som mennesker. Vi gjør gale ting, men blir ikke værende der. Man ligger ikke og velter seg i en pytt av etterlatenskaper etter det gale man har gjort. Man reiser seg opp og går videre.

Der kommer kirken inn som hjelp og støtte på veien. Salvesen er tilgjengelig for menigheten 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Også prester har behov for å slappe av og ta seg et glass vin på kvelden, men telefonen er aldri slått av. Han reiser på ferie, men telefonen er alltid innenfor rekkevidde. Den må stå på natt og dag.

– Er det et kall?

– Ja, absolutt. Det hadde aldri gått hvis ikke. Aldri. Å være prest er den jeg er, så fyller jeg et embete.

– Hvor henter du styrke fra?

– Selve utdanningen varer i fem år. Der har du mulighet til å hoppe av eller fullføre. I tillegg har vi disiplinærordninger, blant annet sølibatet. Som familiefar kunne jeg ikke vært tilgjengelig for menigheten på samme måte. Han har blitt vant til det. Nå ville det være rart å skulle leve på en annen måte. Han stryker seg over skjegget.

– Men jeg skjønner at det er mange som kan oppfatte det som litt rart, og at katolske prester er litt gale. Det skal du ikke se bort ifra, men det er en måte å leve på. Det er en tro, men også en måte å leve på. Jeg er ikke alene, men har et fellesskap å støtte meg til. Mens andre teller feriedager i romjula, går Salvesen nå inn i sin travleste periode med midnattsmessen på juleaften som høydepunkt.

– Det er som andre som jobber skift, men når jeg jobber i jula, får jeg ikke fri i påsken. Jeg må jobbe da og, ler han. – Men sånn har det alltid vært. Det er jeg vant til. Jeg reiser hjem til familien i januar, sier han og har en klar oppfordring for adventstida:

– Istedenfor å ha mer, bør vi være mer.