Lørdagsportrettet: Mannen i mørket

Fotballikonet Eric Cantona og Jon Eidsbråten.

Fotballikonet Eric Cantona og Jon Eidsbråten.

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Han gjemmer seg bak byens mest berømte solbriller og trives utmerket i kinomørket. Ellers er kinosjef Jon Eidsbråten enn mann som ser meget lyst på livet.

DEL

Det er i hvert fall ikke nei i hans munn når jeg ringer og ber om en portrettavtale. I motsetning til de fleste andre i kommunen er han på jobb i vinterferien, og han har mye å gjøre. Han og kollega Tom Andersen har nemlig invitert byens pensjonister på «Changeling» på formiddagen, og da må jo sjefen sjøl ta plass i døra for å ta imot gjengen som sikkert så sin første kinofilm på den tida da Clarke Gable og Vivien Leigh sjarmerte en hel verden med legendariske «Tatt av vinden».

Solbriller

Han sneiper røyken og tråkker inn i lokalet. Gangsynet er ikke helt synkronisert med lysnivået innendørs. 63-åringen myser, men nekter å løfte opp solbrillene. Han er trassig sånn, men får til slutt øye på undertegnede som har plassert seg på aller bakerste rad på Jimmys.

Jeg har ett stort mål med portrettet. Jeg skal gjøre det ingen andre i PD har klart siden han kom til byen i 1995. Han skal av med solbrillene. Det vil si. Det finnes ett bilde av fyren uten solbriller i vårt arkiv. Hvordan det har havnet der, er egentlig et mysterium.

Jeg går hardt ut:

- Du får ta av deg solbrillene og sette deg ned.

Sponsorjakke

Han ler og begynner å fikle med flisjakka. Vrenger liksom åpningen utover som om han har sølt ketsjup eller det som verre er på jakkeslaget. Plutselig kommer to røde bokstaver til syne. Rockeren stiller med sponset flisjakke, og hvilken sponsor!

- Jeg må bare beklage, ler han og dekker til de to bokstavene.

- Stiller du på portrettintervju med lokalavisa med konkurrentens sponsortøy? Og at på til med reklame for en reinspikka skiensavis. Tenk om jeg stilte med SF-Kino på genseren? Da hadde det nok blitt koselig her, ler jeg.

T-skjorte

- Jeg går bare med t-skjorter. Har faktisk ikke noen andre plagg, bortsett fra denne flisjakka som jeg tar på meg når det er kaldt. Jeg fikk den gratis. Beklager, sier han uten å møte noen som helst forståelse fra lunsjkameraten.

Han får klar beskjed om at logoen må tildekkes når vi skal ta bilder.

- Hva med solbrillene?

- Du skal få historien når jeg går av med pensjon. Jeg har hatt de på meg i 15 år, og slik vil det fortsette. Jeg sier uansett ikke mer nå, fastslår mannen som nylig passerte AFP-grensa med ett år.

Cola-gutt

Serveringsdamen ser rett inn i de mørke solbrillene og får neppe øyekontakt.

- Jeg skal ha en Solo.

- Er Fanta greit?

- Nei, jeg er egentlig colagutt, men dere har jo bare Pepsi.

- Nei, vi har Cola, sier den vennlige damen nærmest triumferende. Hun overhører «uten is» i det hun sprinter mot kjøkkenet.

- Er du egentlig en vriompeis som krangler med alt fra kinosjefen i Skien til servitører på Jimmys?

Han ler. Han elsker nemlig konkurransen med den privateide kinoen i Skien. Det første han gjør hver bidige morgen, uansett og han er i Cannes eller hjemme i Deichmansgate, er å sjekke gårsdagens besøkstall for kinoene i Skien og Porsgrunn.

- Har vi slått Skien, blir det en herlig dag. Hvis ikke, blir jeg egentlig litt grinete, sier han i det servitøren kommer tilbake med en såkalt Cola on the rocks.

- Uten is, sier han tørt.

Ny tur til kjøkkenet.

- Dårlig kinodag i går? gliser jeg.

Kinokampen

Han smiler og fortsetter å fortelle om kampen mellom Porsgrunn og Skien. Skien har 17.000 flere innbyggere enn Porsgrunn, men vi har omtrent like mange kinobesøk. Dette er på mange måter David mot Goliat, og kommuneansatte Jon trives godt som lillebror i kampen mot kapitalkreftene i Skien - representert ved kinosjef Espen Raastad.

Hvem hadde forresten trodd at vår mann er utdannet ingeniør og var nær ved å havne som en slags «Dynamitt-Harry» på Kongsberg våpenfabrikk. Ledelsen var imidlertid skeptisk til raddisen med sorte klær og langt hår. Derfor endte han etter hvert opp som daglig leder av Kongsberg jazzfestival og senere som kinosjef i den gamle gruvebyen.

I 1995 skulle daværende kinosjef i Porsgrunn, Odd Reis, gå av med pensjon. Sistnevnte hadde allerede blinket ut arvtakeren som skulle drive den nye flerkinoen videre.

- Jeg har aldri angret på at jeg flyttet til Porsgrunn. Hele familien trives utmerket, og jeg gleder meg faktisk til hver eneste arbeidsdag, understreker mannen uten å blunke bak solbrillene.

Mamma Mia

Han er ingen filmfreak som elsker sære filmer.

- Jeg er vel som folk flest og liker alt fra Mamma Mia til Landhandleren i Provence.

63-åringen er særdeles opptatt av å markedsføre Filmsenteret Charlie positivt utad.

- PD er utrolig viktig. Det er dere som skriver om oss og som bygger opp merkevaren vår, sier han og blir trodd på hver eneste bokstav.

- Bare fortsett. Si det gjerne en gang til. Vet du forresten hvor mange førstesider du har i PD de siste 10 åra?

- Jeg har samlet på de fleste, men blir nok slått av Øystein Beyer og Thorleif Vikre.

- Jeg har telt til 11, sier jeg og registrer at det dugger lett bak de sorte brilleglassene.

63-åringen er egentlig en skikkelig rocker, men framstår samtidig som både myk og snill. Da undertegnedes til tider litt kravstore datter like før jul skulle feire sin etterlengtede 7-årsdag med noe hun og moren kalte Mamma Mia-bursdag, fikk Pappa Erik oppdraget med å skaffe store plakater av fjorårets landeplage. En telefon til vår langhårede venn med kontor i 2. etasje over Capri-kiosken i Storgata, var nok.

- Stikk innom, så blir det Mamma Mia-bursdag, svarte vår mann til den litt desperate småbarnsfaren.

I det jeg gikk opp trappa til kontoret hans, kom de kjente tonene fra våre svenske venner ut av en gedigen plakat av Meryl Streep. «Mamma Mia, here I go again. My my, how can I resist you?»

- Jeg fikk tak i en plakat med følere som begynte å spille når noen kom inn i gangen, men Tom (Andersen) ble etter hvert så lei av musikken at jeg måtte ta ned plakaten.

Rocker

Egentlig er Jon fan av Pink Floyd og Procul Harum, og når sant skal sies passer vel A Whiter Shade of Pale og Dark Side of the Moon bedre til imaget hans enn Dancing Queen og The Winner takes it all.

- Hvordan glir du inn i miljøet med t-skjorte og olabukse når filmfiffen samles i Haugesund og Cannes?

- Ikke noe problem. Jeg er bare meg sjøl, og det pleier å være nok. I tillegg har jeg en smoking som jeg bruker i spesielle anledninger.

Med t-skjorte under?

- Ja, selvsagt, jeg har ikke skjorte.

I fjor var kinosjefen på filmfestival i Amsterdam. Der møtte han selveste Olga Kurylenko - den ukrainske baben som spilte James Bonds siste flamme i fjorårets «Quantum of Solace». Bildet av de to henger på kontoret.

- Tok du av solbrillene da du snakket med henne?

Cantona

Han avleder spørsmålet og begynner å fortelle om møtet med fotballegenden Eric Cantona i byen der Djerv 1919 - uavgjort - spilte sine hjemmekamper før de ble slått sammen med Haugar. Den tidligere Leeds- og Manju-stjernen stilte mer enn gjerne opp på et bilde sammen med fyren med Newcastle-farger på antrekket.

For vår mann med den litt rockete spillestilen, er faktisk også veldig interessert i sport. Han går sant nok ikke på lokaloppgjør mellom Sundjordet og Herøya, men Barcelona mot Liverpool tar han gjerne med seg fra godstolen i nabohuset til den nyvalgte Pors-formannen Kjell Inge Davik.

- Jeg er egentlig glad for at Pors spiller i 2. divisjon. Da tar de i hvert fall ingen kinogjester fra oss. I Skien er det alltid elendige kinodager når Odd spiller hjemmekamper. Derfor får jeg vel snakke litt med Kjell Inge så han holder Pors der de er nå.

Arbeidsjern

Han ser kanskje ikke slik ut, men 63-åringen er et skikkelig arbeidsjern. For noen år siden dekket han inn tre årsverk på kinoen og droppet ferien for å skaffe overskudd i drifta. Pengene skulle han bruke til å ruste opp kinoen. Da sparekåte politikere ville ta fra ham pengene og putte dem i det store sluket, ble vår mann arg.

- Vi må hele tida fornye oss, oppgradere salene og forbedre produktet. Hvis ikke, taper vi kampen om folks oppmerksomhet, sier han og høres ut som en skikkelig markedsøkonom.

I utgangspunktet ba jeg om en time av den travle mannens tid. Klokka nærmer seg deadline, og jeg merker at han blir urolig. Han nærmest vrir seg på stolen og slurper i seg siste rest av colaen.

- Må du tilbake til kontoret?

- Nei, det går fint, sier han og legger røykpakka på bordet.

Han er rett og slett bare røyksugen. Vi blir kjapt enige om å ta bilder på Rådhustrappa. Ikke det at han er så veldig fan av den nye paradeplassen, men mer at vi da kan få med Filmsenteret Charlie i bakgrunnen på bildet.

Han ser ut som et spørsmålstegn og blir så ivrig at han nesten varmrøyker rullingsen når jeg ber om de 10 beste filmene gjennom tidene.

- Det er en umulig oppgave. Jeg har forholdt meg til nærmere 5000 filmer siden 1973. Jeg må tilbake til kontoret og tenke. Sender deg en epost.

- Husk avskjedsintervjuet - uten solbriller, men med smoking og t-skjorte, advarer jeg.

Han har for lengst sluttet å høre etter og begynt å tenke på lista. Her er den:

1. Crocodile Dundee, 2. Mamma Mia, 3. Titanic, 4. Shining, 5. Ringenes Herre, 6. Istid 1, 7. Pike med perleøredobb, 8. Apocalypse now, 9. Motorsykkeldagbøkene.

Artikkeltags