Veien tilbake til et vanlig liv

Stig Berntsen inngikk mandag rettsforlik med Oslo kommune og får gå tilbake som hjelpepleier ved Lindeberg omsorgssenter. - Rettslig sett er saken over. Nå må jeg få det til å funke i praksis, sier porsgrunnsmannen.

Stig Berntsen inngikk mandag rettsforlik med Oslo kommune og får gå tilbake som hjelpepleier ved Lindeberg omsorgssenter. - Rettslig sett er saken over. Nå må jeg få det til å funke i praksis, sier porsgrunnsmannen. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

I to år har Stig Berntsen kjempet for å få komme tilbake som hjelpepleier ved Lindeberg omsorgssenter. Mandag ga Oslo kommune endelig etter. Porsgrunnsmannen er lettet, men seieren har kostet.

DEL

– Hei! vinker Stig.

Det er torsdag formiddag. Inntørka blader fyker rundt hushjørnene på Vålerenga. Stig står trygt plassert innendørs på Kafé Eno. Det er noe mykere over ansiktet hans.

– Svart kaffe? spør han.

– Ja, takk.

Snart kommer han balanserende med kopper og en kanne av blankt metall. Kaffen er ravnsvart som sist, men en viktig faktor er forandra. Stig har inngått forlik med arbeidsgiver, Oslo kommune representert ved Sykehjemsetaten, og fått tilbake jobben som hjelpepleier på post 5 ved Lindeberg omsorgssenter.

– Rettslig sett er saken over. Jeg har fått det på papiret. Nå må jeg få det til å funke i praksis, sier han og tar en slurk av kaffen.

Et langt mareritt

Det er gått mer enn to år siden han forlot arbeidsplassen sin for siste gang. I stedet for å fullføre seinvakta fredag 11. november 2011, ble han bortvist med anklager om overgrep mot to beboere med demens. Den helga trodde han at det skulle ordne seg kjapt. Om riktige prosedyrer hadde blitt fulgt, ville saken sannsynligvis vært løst i løpet av kort tid. I virkeligheten var det bare starten på en lang kamp han aldri hadde forestilt seg å måtte ta.

For selv om politiet henla saken og Helsetilsynet ga Berntsen autorisasjonen tilbake, ville ikke kommunen la ham gå tilbake i jobben. Til tross for at Kommunerevisjonens rapport viste at det var store mangler i håndteringen av saken i den innledende fasen, ville arbeidsgiveren likevel omplassere Berntsen til en annen kommunal institusjon.

– Det sier seg sjøl at omplassering av en som er anklaget for overgrep vil føre til at mistanken vedvarer. Å gå inn døra på en ny arbeidsplass med et svimerke i panna som sier «voldtektsmann?», er en dårlig start på en nytt arbeidsforhold, konstaterer Stig.

Med Fagforbundet som solid ryggstøtte, tok han derfor ut stevning mot Oslo kommune for å få jobben tilbake. Samtale-møter førte ikke fram. Det ble innkalt til rettsmekling, men første runde i september ga ingen løsning.

Seier med bismak

Mandag denne uka var partene igjen samlet i Tinghuset. Etter en felles åpning, satt Berntsen med sin advokat i et rom, mens etatsdirektør Per Johannessen, flankert av kommuneadvokaten, var plassert i et annet. Meklingsmannen sprang fram og tilbake, presenterte motpartens forslag og kom med forsonende innspill. Etter åtte timer var en to siders avtale utforma. Nederst på venstre side signerte Stig Berntsen med rotete formskrift. Til høyre rablet Johannessen ned sin signatur.

– I det øyeblikket følte jeg en blanding av en lettelse over å ha vunnet og veldig mye bitterhet over måten jeg har blitt behandla på. Det har vært en lang kamp. Jeg er veldig sliten, sier Stig.

I det utenomrettslige forliket ønskes Berntsen velkommen tilbake til sin stilling som hjelpepleier på Lindeberg omsorgssenter. Han får dessuten en økonomisk kompensasjon på 410.000 kroner. Det kommer også fram at Oslo kommune ser at behandlingen av Berntsen i den første fasen kunne vært håndtert annerledes, og at de tar Kommunerevisjonens rapport til etterretning.

– Jeg har fått tilbake jobben. Det har de blånekta for i to år. At de ikke sier unnskyld, bryr jeg meg ikke så mye om. Hvis du kjenner til Kommunerevisjonens rapport, betyr den setningen mye, men de kamuflerer seg.

Han legger armene i kors over brystet.

– Jeg har måttet gi ganske mye for å få til avtalen. Blant annet har jeg forplikta meg til å ikke komme med framtidige krav knytta til denne saken, for eksempel om jeg skulle bli varig arbeidsufør. Det er jeg ukomfortabel med.

– Hadde du ikke fortjent en unnskyldning?

– Selvfølgelig. Jeg ville gjerne hatt en uforbeholden unnskyldning. Jeg har vært sykemeldt i to år på grunn av det de har gjort mot meg, men det var så langt vi kom. Skulle jeg tatt saken videre, ett til to år i retten, så?

Stig stopper opp. Kikker ned i den brune bordflata.

– Jeg er usikker på hvordan jeg ville kommet ut på andre sida. Du lever nå bare en gang. Jeg har allerede brukt altfor stor del av livet på denne saken.

Unngår spørsmål

Etatsdirektør i Sykehjemsetaten, Per Johannessen, ønsket ikke å kommentere saken til PD mens partene var i prosess. Etter at avtalen var i havn mandag, sendte PD forespørsel om intervju med Johannessen. To døgn seinere kom en mail, som vanlig fra Sykehjemsetatens kommunikasjonssjef. Der hopper han over spørsmålet, men gir følgende tilbakemelding: «Som etatsdirektør er jeg fornøyd med at arbeidsgiver har bidratt på en slik måte at Stig Berntsen kan komme tilbake i stillingen som hjelpepleier på Lindeberg omsorgssenter. Sett fra mitt ståsted er avtalen balansert».

– Arbeidsgiver har ikke bidratt med noe før andre runde av rettsmeklinga. Det vil si to år og to uker etter at de bortviste han fra arbeidsplassen, skriver Erling Folkvord, forfatter av boka om saken, i en kommentar til uttalelsen.

Byråd for eldre og politisk ansvarlig for Sykehjemsetaten, Aud Kvalbein (KrF), svarer etter kort tid på spørsmålene hun får tilsendt på mail. Hun skriver at hun er glad for at det har kommet til enighet mellom Berntsen og hans arbeidsgiver. Videre har byråden stor forståelse for belastningen saken har medført for Berntsen. Hun skulle gjerne sett dette annerledes.

– Berntsen har vært sykemeldt i to år som følge av sakens belastning. Det er usikkert når han blir 100 prosent arbeidsfør. Burde ikke Oslo kommune gå lenger i å gi ham en beklagelse?

– Dette er en vanskelig og komplisert sak med mange berørte mennesker. Jeg vil understreke nå, som jeg har sagt tidligere, at jeg har stor forståelse for at saken har vært vanskelig for Berntsen og for andre, som beboere og ansatte. I en slik sak er det mange hensyn å ta. Det er ikke en sak for enkle spørsmål og enkle svar. Arbeidsgiver har kommet Berntsen i møte gjennom den utenomrettslige avtalen som er inngått, skriver Kvalbein og legger til, i samsvar med etatsdirektøren, at hun oppfatter avtalen som balansert.

Solid støtte

Etter at forliket ble kjent, har gratulasjonsstrømmen vært overveldende. På Facebook-veggen hagler støtteerklæringene inn. «Endelig har rettferdigheten seiret!» «Den beste nyheten jeg kunne få!» Stig klarer ikke svare på alle henvendelsene. Hjemme på Vålerenga blir han møtt av en haug med blomsterbuketter utenfor inngangsdøra.

– Ha-ha! Hvor skal jeg gjøre av dem, tenkte jeg. Hvor mange blomstervaser tror du jeg har?

Han ler høyt. Gnisten er tilbake i de blå øynene.

– Det har holdt med den tomme ølboksen med plastblomsten i, gliser han.

En av blomsterbukettene var fra Mette Nord og Fagforbundet. «Gratulerer med jobben tilbake», sto det på kortet. Berntsen har hatt solid støtte hele veien. Ikke bare fra et stort nettverk av venner og bekjente. Støttekomiteen for saken hans har hatt ruvende skikkelser som leder av LO Oslo, Roy Pedersen, som medlemmer.

– Støtten har betydd alt. Uten den hadde jeg vært ferdig.

– Kan du nå legge saken bak deg?

– Som fagforeningsmann, tenker jeg at dette skal vi bruke og lære av. På det personlige plan, så må jeg jobbe med det.

Hjemme har sakspapirer i store stabler tatt over kåken.

– Jeg har vært denne saken i to år. Det er ikke sunt. Du blir navlebeskuende.

Han stanser. Stemmen blir lavere.

– Så er det helsemessige ting. Det får du reparere så godt du kan. Det går utover sjøltilliten. Du må bygge deg sjøl opp. Forsøke å få et liv igjen.

For akkurat nå kjennes det som om kroppen har fått en real omgang juling. Han får ikke sove uten medikamenter. Har mye vondt i hodet.

– Men jeg må passe på at jeg ikke ender med å gå rundt og sutre. Stakkars meg liksom, sier han.

Gradvis opptrapping

Avtalen innebærer at Berntsen skal tilbake på vakt ved Lindeberg fra februar neste år. Gjennom en gradvis opptrapping, er håpet at han igjen skal fungere i jobben som hjelpepleier på post 5. I den prosessen er han avhengig av et godt samarbeid med samme arbeidsgiver som han har kjempet mot i to år.

– Helheten framstår som uoverkommelig. Det gjelder å ta små steg.

Noe på avdelingen er fortsatt som da han ufrivillig forlot den. Nye kollegaer, pasienter og pårørende har kommet til. Utenfor kafévinduet kikker novembersola så vidt fram over hustakene. Det lukter speilegg og stekte poteter.

– Det blir spennende. Litt for spennende, smiler han.

Artikkeltags