Hver tirsdag møtes de på Nonna «for å leke». Vi ble med inn på BDSM-klubb

Av

Da jeg fikk vite at ei venninne var aktiv i BDSM-miljøet, dukket det umiddelbart opp tusen fordommer. Etter å ha vært med på lekekveld på Nonna, er de fleste knust.

DEL

[NETTAVISEN:] - Vil du leke med meg?

Jeg dras umiddelbart tilbake til barndommen. Ser for meg nabojenta stå smilende og forventningsfull på døra mi, med hoppetauet i hånda. Klarer til og med nesten å se for meg at jeg selv drar på meg joggeskoene - med borrelås, naturligvis - og løper ut i gata for å leke.

Det er imidlertid langt mellom de glorifiserte barndomsminnene av tau-lek i sola i nabolaget, og den tau-leken jeg nå er vitne til.

Jeg er på klubbhuset til Oslo BDSM. Sola skinner ikke her inne på Nonna, som det heter. Tvert imot. Det er dempa belysning, men samtidig ikke altfor mørkt.

For selv om mye av det som foregår her inne, ikke tåler dagens lys all den tid klokka er 19.30 på en tirsdagskveld, så tåler det Nonnas lys.

Nabo: – Da jeg hørte at det brant, kjappet jeg meg hjem for å redde hunden 

For i samme rom som du finner to meter høye trekonstruksjoner til å binde «underdanige» fast i, kjetting, tau, bur og en liten skolepult i tre, sitter det en hel gjeng og drikker kaffe. Spiser vafler. Snakker om jobb, vær og vind.

Hodet mitt holder imidlertid på å eksplodere. Hvor skal jeg feste blikket?

Skal jeg følge med på samboerparet som akkurat har fortalt meg at de lever i en 24 timers rollelek hvor hun er «underkastet» ham? Eller skal jeg vende blikket mot han som binder opp kjæresten i tau, mens hans andre kjæreste står og ser på?

Eventuelt mot hun som står naken mot et kors og blir pisket?

Uten å legge merke til det selv, krymper jeg meg litt for hvert piskeslag. Jeg hører latter ved siden av meg.

- Har du ikke vært her før, eller?

Og så treffer pisken meg. Jeg hopper til siden.

- Unnskyld. Det var ikke meninga, den bare fløy litt langt bakover her, sier trønderen med pisken i hånda og gir meg et hjertelig smil.

- Det går kjempebra. Herregud. Jeg bare flytter meg litt, jeg. Ikkeno’ stress, babler jeg.

- Takk. Velkommen til BDSM!

I videoen øverst i saken får du se eksklusive bilder fra Oslo BDSMs lokaler. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at vi ikke har fått lov til å filme fra lokalet.

Vaniljemenneske i blå cordfløyel

Jeg er på BDSM-kveld fordi jeg trenger å gå hit. Fordi jeg reagerte med vantro da ei venninne av meg nylig fortalte at hun er aktiv i BDSM-miljøet.

Fordi jeg trenger å møte fordommene mine i døra.

Men hvorfor skriver jeg sak om det?

Fordi det er mange som meg. Jeg er nemlig ikke det eneste «vanilje-mennesket», som BDSM-erne kaller oss, i Norge. Langt ifra.

Hvis du som journalist ønsker å skrive en artikkel om BDSM som utelukkende bekrefter alle stereotyper og fordommer, så er det mulig. For de stereotypiske BDSM-erne, som vi har sett stå frem i media før, de er der.

Det var én lyseblå cordfløyeljakke som hang i gangen, for å si det sånn. Og den var min. Resten var svarte skinnjakker.

Og ja, jeg så mange menn med skjegg og heavy metal t-skjorter. Flere jenter med knallrosa hår og svart lærkjole. De hadde tatoveringer. Relativt få så ut til å ha medlemskap i Den norske turistforening. Mange hadde nagler og kjetting festa til svarte jeans.

Badeplassen hadde over 100.000 besøkende i fjor. Nå er fasilitetene enda bedre 

Men det var mye annet også.

Det var unge mennesker som så ut til å komme rett fra BI-forelesning. Pene menn i pene, hvite skjorter.

Ei jente i treningstights og Nike-sko, som like gjerne kunne ha satt i gang med burpees, tok i stedet opp ei stang og slo en fyr på rumpa.

Og så var de åpne, rolige, jordnære og avslappa. For mens vaffellukta ség innover Nonna, fortalte de meg velvillig hvorfor de var der - og hva det er med BDSM som de skulle ønske folk forsto.

Og mens jeg sto der og så på at en mann slo ei dame på puppene i nærmere tre kvarter, innså jeg hva det egentlig er som er den største forskjellen mellom BDSM og «vanilje-sex».

Jeg innså også at jeg har min egen måte å oppnå den samme sinnsstemningen som mange av BDSM-erne søker.

Men det kommer vi tilbake til.

«Friskmeldte» i 2010

De som er aktive innenfor miljøet, sliter med å finne én god definisjon på BDSM.

Forkortelsen står for «bondage/discipline, dominance/submission, og sadism/masochism», altså bindelek/disiplin, dominans/underkastelse og sadisme/masochisme.

Lenge ble BDSM-erne stemplet som psykisk syke. Men i 2010 ble fetisjisme, sadomasochisme og transvestittisme fjernet fra diagnoseregisteret. I 2018 fulgte Verdens helseorganisasjon etter og fjernet samtykkende seksuelle minoriteter fra den internasjonale sykdomslista.

BDSM-erne var «friskmeldte», som Foreningen FRI selv skrev.

- Det har skjedd mye siden 2010. Folk møter oss med nysgjerrighet og åpenhet i langt større grad enn før. Mange har fordommer, men de spør, i alle fall, i stedet for å konkludere med at det er «noe galt med oss».

Det sier Nicho Paulik (31). Han har vært aktiv med BDSM i rundt ti år, og er åpen med de som er interesserte i å høre. Da forteller han gjerne venner, kolleger og bekjente at han stort sett hver tirsdag er på Nonna og «leker».

Paulik åpner seg også til nysgjerrige journalister.

- Hvorfor kaller dere det lek? Det høres liksom så uskyldig ut, er det en tanke bak det?

- Nei, ikke egentlig, men hvor skyldig er det, da? Vi baserer oss på samtykke og kan når som helst avslutte hvis vi føler det går for langt. Kan vi ikke med rette si at vi leker oss da?

- Men kan dere ikke leke dere hjemme? Hvorfor må dere gå ned på Nonna å leke foran en hel masse andre folk?

- Fordi mange av oss liker publikum. Men også fordi vi utveksler erfaringer og kunnskap. Mye av det vi driver med, må læres. Du kan for eksempel ikke henge opp noen i tau uten å vite hva du driver med, da blir det farlig, sier Paulik, og legger til:

- Og så er det et fint fellesskap og godt sosialt miljø. Vi har det gøy sammen og finner nye lekepartnere. Men vi gjør mye annet sammen også, og jeg liker å bidra til miljøet.

Ikke alltid seksuelt

Paulik har kanskje rett: Man kan nok si at de leker seg på Nonna.

For det er virkelig «på liksom», selv om jeg rykker litt til hver gang jeg ser noen bli lugget eller slått.

De har blitt enige på forhånd om hva som er greit og ikke. Og så har de kodeord som de når som helst kan bruke for å avslutte eller pause leken, slik at de er trygge hele tiden.

Dessuten er det ikke alt innenfor BDSM som er seksuelt.

- Jeg tenner ikke fysisk på BDSM. For meg handler det mer om det meditative. Jeg får et voldsomt adrenalinrush av å leke med tau, for eksempel, sier ei 23-årig jente til meg.

Andre kan få tenning av enkelte BDSM-aktiviteter, mens andre ikke er seksuelle i det hele tatt.

Jeg snakker med ei jente på 28 år. Hun har langt svart hår og fremstår som rolig og tilbaketrukken, nærmest litt sjenert.

- Jeg var 14 år første gangen jeg lekte med tau på pikerommet. Det føltes ikke seksuelt, mer som en klem.

Etter hvert som hun utforsket BDSM-miljøet, fant hun imidlertid nye sider av seg selv. Mens tau og bondage har en meditativ effekt på henne, får hun seksuell tenning av «power play» - altså lek hvor en er dominant og en er underdanig.

- Jeg er dominant og sadist, sier hun - uten å blunke.

- Men jeg var underdanig lenge, men så utforsket jeg litt mer og fant ut at jeg foretrekker å være dominant. Det gir meg en selvtillit. Jeg føler meg «fierce».

I motsetning til hva mange kanskje tror, har hun ingen problemer med å finne menn som vil leke med henne. Det er nemlig mange menn som vil være underdanige.

- Jeg tipper det handler om at de synes det er godt å tre litt ut av de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene. Dette er gjerne menn som har gode jobber med mye ansvar og makt, og da kan det være deilig å gi slipp på det.

- Men du liker å påføre smerte? Jeg skjønner ikke det, jeg. Tanken på å slå andre til de får blåmerker gjør meg faktisk uvel.

- Vel. Da er ikke du sadist, jeg vet ikke hva mer jeg kan fortelle deg, ler 28-åringen.

- Kunne du levd i et parforhold uten BDSM?

- Ja, men da måtte det vært en åpenhet der slik at jeg kunne lekt med andre BDSM-ere. Å leve et liv uten BDSM, er helt umulig for meg. Det tror jeg ville føltes som å leve som homofil i et heterofilt forhold.

Sub-state

Nicho Paulik er en av de mennene som liker å være underdanig. Han liker også å være dominant, og definerer seg derfor som «switch», fordi han gjerne bytter på.

Men han digger å bli slått, satt nåler i, hengt opp og pisket. Gjerne foran publikum.

Mens vi snakker sammen, viser Paulik meg låret sitt. Det er mørkeblått over det hele - av blåmerker.

Jeg reagerer som et ekte vanilje-menneske.

- Hva faen? Au! Hvorfor gjør du det der?

- Jeg gjør det for å komme inn i det vi kaller «sub-space». Da eksisterer jeg på en måte utelukkende sammen med den som påfører smerten, og det er en mental tilstand som gjør at jeg holder ut presset og den intense smerten, forklarer Paulik.

Flere av BDSM-erne snakker om «sub-space». De beskriver det som en slags transelignende tilstand, som nærmest oppleves som en slags rus. Etterpå oppleves følelsene som svært intense, og noen kan reagere med gråt - men tårene handler egentlig ikke om den fysiske smerten.

Jeg nikker rolig når de snakker om tilstanden, for dette forstår jeg faktisk. Men fordi jeg, med rette, er stemplet som vanilje-mennneske, tør jeg ikke si det jeg tenker på.

Nemlig at de kan oppleve det samme om de løper intervaller. Men da må de løpe lenge nok og fort nok. De må fortsette å løpe lenge etter de blir svette, anpustne og slitne.

De må løpe til det prikker foran øynene og du brekker deg.

For der har jeg vært. Og når folk spør meg hvorfor jeg digger å trene til jeg blir så sliten at jeg nesten kaster opp, så har svaret mitt vært følgende:

- Fordi jeg kommer inn i et rom i hjernen hvor det er nesten helt svart og jeg bare løper. Hvor det føles som om jeg kan holde på til evig tid, selv om realiteten er at jeg kanskje faller sammen om under ett minutt.

Lite visste jeg at jeg drev med litt lett BDSM på tredemølla.

«Må være noe galt med dere»

Alle jeg snakker med på Nonna, har én ting til felles:

De er her fordi de vil. De har lyst til å bli slått. De vil bli dominert eller bundet i tau. De ønsker å bli hengt fast i et stort trekors og pisket.

Det er vanskelig for meg å forstå. Jeg er av den typen som snur meg unna når jeg sitter i sofakroken og ser noen bli slått på film. Så når jeg sitter på Nonna og ser på hun dama som krymper seg for hvert piskeslag, så kjenner jeg en mild og ubehagelig kvalme spre seg i magen.

Er det noe galt med disse menneskene? Har de opplevd noe vondt som gjør at de tror de fortjener smerte? For ikke å snakke om de som faktisk slår, hva feiler det dem? Går de rundt med et undertrykt sinne som de får utløp for her inne på Nonna?

Jeg er ikke alene om å ha slike fordommer. Paulik og de andre forteller meg at de ofte møter mennesker som tror BDSM-erne søker sammen fordi de flykter fra underliggende problemer eller uforløste barndomstraumer.

«Dere vil jo egentlig ikke bli slått. Det må handle om annet, som at du har blitt mishandlet i barndommen og tror du ikke fortjener bedre. Og hvis du er den som slår, da må du jo være psykopat?»

Det er feil, sier gjengen på Nonna.

- Alt baseres på samtykke. Jeg vil jo ikke slå ei dame som ikke vil bli slått, det ville bare føltes helt feil. Det er det samme med alt innenfor BDSM. Jeg er jo ekshibisjonist, men jeg vil jo ikke bli hengt opp på et kors på Youngstorget foran folk som ikke ønsker å se på, sier Paulik.

Jeg får litt samme svar fra bussjåføren fra Trondheim, som er dominant og helt klar på at han liker å påføre lekepartnerne smerte.

- Får du lyst til å slå når du ser en pen jente?

- Nei. Det er jo helt tullete. Jeg jobber jo som bussjåfør, tror du jeg vil slå til alle pene damer som kommer på bussen, spør han, og legger til:

- Jeg har ikke lyst til å slå deg, for eksempel.

Neivel? Hvorfor ikke det? Er jeg ikke fin nok, liksom?

- Ikke fordi du ikke er pen nok, sier bussjåføren, som tydeligvis kan lese tanker.

- Men fordi du ikke sender ut den «vibben». Jeg vil jo bare slå damer som vil bli slått.

Psykopater og offer

Psykolog Svein Øverland bekrefter det gjengen på Nonna forteller meg:

Det er ingenting som tilsier at det «er noe galt med» BDSM-erne. Det finnes ingen forskning eller studier som viser at det ligger uforløste barndomstraumer, personlighetsforstyrrelser eller noe som helst bak ønsket om å bli slått til blåmerker.

- Mange har forsøkt å finne ut hvem som får denne seksuelle tenningen og hvorfor, men svaret er at vi vet ikke. Vi kan ikke slå fast hvorfor noen tenner på lakk, lær, power play eller gummi, sier Øverland, og legger til:

- Seksualiteten har en egen drivkraft som vi ikke forstår helt ut. Man tror at noe skjer i et samspill mellom gener og utvikling de første leveårene, men vi vet ikke.

Det vi derimot vet, ifølge psykologen, er følgende:

- Hvis du har én litt uvanlig tenningsmekanisme, så har du gjerne flere. Begynner du i ett område, så går du gjerne inn i andre ting også.

- Jeg spør deg helt direkte: Er det ikke slik at de menneskene vi på folkemunne kaller psykopater, liker å påføre smerte?

- Jo, de fleste psykopater vil få en god følelse av å dominere, nedverdige og ydmyke andre mennesker - men det har ingenting med seksualitet å gjøre. BDSM er basert på samtykke, og man har kodeord slik at man kan stoppe leken om det går for langt. En psykopat ville ikke fått tenning hvis offeret kunne sagt stopp, for i en psykopats tilfelle ligger selve tenningen i å få makt, nedverdige å ydmyke - mot offerets vilje.

Det som er litt ironisk, mener Øverland, er at BDSM-erne lenge ble diagnostisert som psykisk syke.

- De som har litt uvanlige seksuelle tenningsmekanismer, er gjerne langt mer åpne enn «oss andre». Vi er jo ofte langt mer nevrotiske enn det de er, men likevel er det de som har blitt stemplet som psykisk syke.

Vanlijefolk må trene

Øverlands kommentar får meg til å tenke.

Dess mer jeg prater med de som leker seg på Nonna hver tirsdag, dess mer innser jeg at i kampen om åpenhet, nysgjerrighet og det å «eie» sin egen seksualitet, så er det virkelig 1-0 til BDSM-erne.

Vi vaniljefolka må komme oss på trening. Og med det mener jeg ikke at vi alle skal henge opp ned fra et trekors og bli piska. Men vi kan godt trene på å eie seksualiteten vår.

Sexologene forteller meg til stadighet at mange damer lever i parforhold hvor de sliter med å få orgasme. Hvorfor? Fordi de ikke tør å si fra om hva de liker, ønsker seg og trenger. Fordi de ikke vil være «vanskelige», men heller som damene på pornofilm - som får orgasme av 30 sekunder med «inn-og-ut-sex».

Mange av de som leker seg på Nonna hver tirsdag, er yngre enn meg. Flere har vært aktive i BDSM-miljøet siden tidlig i 20-åra.

Hvis jeg er vanilje-menneske i dag, så tør jeg ikke tenke på hva jeg var som 20-åring. Det var vanskelig nok å skulle fortelle en gutt at forspillet kanskje måtte vare litt lenger enn åtte sekunder, så jeg holdt egentlig stort sett kjeft.

Tanken på at Kjersti (20) skulle gått inn i et rom iført svart skinnkjole med pisk i hånda og kommandert en gutt til å knele foran beina mine, er til å le seg ihjel av.

Og jeg som alltid har trodd at jeg er så åpen! Jeg skriver jo om sex og samliv, kan snakke om klitorisstumuli i åpent kontorlandskap og bruker jevnlig replikken om at jeg er «sexjournalist» som sjekkereplikk på byen.

Men sammeligna med BDSM-erne, er jeg bare vanilje. Så sykt vanilje.

- Tror du at BDSM-erne har mer sex enn vanilje-folk?

- Ja, det tror jeg. Men klart, det vet jeg ikke, sier bussjåføren fra Trøndelag.

Han får støtte fra paret som lever i et 24 timers rollespill.

- Har dere aldri «vanlig» sex?

- Joda. Men det er så jævlig kjedelig at jeg gidder ikke, ler hun.

- Orgasme er antiklimaks

Jeg forlater Nonna helt utslitt. Fire timer i en verden jeg aldri før har fått innblikk i.

Men jeg har lært mye. Blant annet at vi alle har en liten BDSM-er i oss.

De fleste av oss liker jo å blande inn elementer fra BDSM i vårt «vanilje-sexliv», enten det er dasking, lugging eller halvkleint rollespill i sykepleieruniform.

Forskjellen er egentlig bare at vi gjerne ser på dette som en del av forspillet. Det er noe vi driver med på veien mot målet - som gjerne er samleie og orgasme. For BDSM-erne, derimot, er veien selve målet.

Rett etter 45 minutter med dasking på puppene, går de nemlig rett bort i kaffekroken og spiser vaffel med vennene sine.

Ingen sex. Ingen penetrasjon. Ingen orgasme. Ingenting av det vi vanlijemennesker ser på som de viktigste ingrediensene når vi skal ha sex.

- Jeg synes orgasme er litt antiklimaks, sier Paulik.

- Antiklimaks? Jeg vil nesten påstå at orgasme er selve eksempelet på klimaks.

- Orgasme kan jeg få på andre måter. Og så snart man har fått orgasme, er det over. Da kan man kjenne seg litt tom. Da er det ferdig, liksom, sier Paulik, og avslutter:

- Når jeg driver med BDSM, vil jeg at det skal vare. Jeg vil være i det så lenge som mulig.

Artikkeltags