Utenfor Kaffe og The Spesialen i Storgata står småbord der folk koser seg med avisa eller en prat. Inne lukter det deilig av tesorter og kaffe fra den skrålende kaffemaskinen bak disken. Møblene ser ut til å være plukket fra gamle tanters finsalonger, i plysj og lamper med frynseskjermer.
– Her får du byens beste kaffe, slår Astrid Borchgrevink Lundfast. Hun er ekte Porsgrunns-jente, har jobbet i Varden i mange år, og denne helga fyller hun og samboeren sentrum med musikere og forfattere spredt rundt på byens utesteder under Bjørg Vik-dagene.
Sentrum i Porsgrunn er ganske kompakt, og strekker seg fra vitensenteret til Osebro langs Porsgrunnselva og Storgata. På begynnelsen av 1900-tallet var Porsgrunn er sjøfartsby, og det virker litt rart for oss fra Larvik. Men fortsatt kommer svære skip opp elva, og gammel industri og vakre, gamle villaer ligger idyllisk langs elvebredden.
Porgrunn fikk sitt vitensenter og sjøfartsmuseum med navnet DuVerden i 2013. En tøff, moderne bygning helt nede ved elva rett nedenfor Down Town. Midt i en bebyggelse av gamle, vakre trehus.
– Vi ligger an til rekordår med skolebesøk i år, sier Kristoffer Hauge, som gir en kjapp omvisning i vitensenteret med fokus på realfag. Prosjekt Fantasi byr på elevers egne oppfinnelser, med blant annet ei svær nese som kan lukte for deg med dårlig luktesans.
Et spennende sted å ta med barn og unge, der de kan trykke på duppedingser, prøve VR-briller og styre svære skip inn havna i Hongkong.
Down Town ligger bare noen skritt unna på vei mot sentrum, kjøpesenteret mange Larvik-folk drar til. Ifølge redaktøren av Porsgrunns Dagblad, Erik Enger, begynner Down Town å bli et spøkelsessenter: «Narvesen er stengt, det samme er lekebutikken og det er grått papir eller gitteret nede på 10–15 lokaler bare i 1. etasje, skriver han.» Men nye butikker skal visst komme inn.
Vi går over brua til bedriften som har gjort Porsgrunn kjent, og da tenker jeg ikke på Hydro og Yara, som holder til på Herøya. Men ærverdige Porsgrunds Porselænsfabrik, som troner i nydelig teglsteinsprakt fra 1887 ved elvas bredd.
Her er det fabrikk, museum og utsalg av både første- og annensortering.
– Dere må komme og se på produksjonen, sier en hyggelig dame, etter at vi har forsøkt å løfte en gigantisk tekopp i stråmønster som står utstilt.
Jeg trodde ikke de laget porselen mer i Porsgrunn, men jo. Alt av håndmalt strå, det kjente mønsteret i hvitt og blått, lages her.
– Her har vi sittet ved siden av hverandre siden 1978, sier Anita Magnussen og Astrid Gundersen. Alt som er av håndmalt servise er malt av dem siden da.
– Nå rander jeg først opp flere tallerkener før jeg maler mønsteret, forklarer Astrid, med høyrearmen godt støttet opp og en tynn blå sirkel lages med pensel. Ved siden av står ferdigmalte tallerkener klare for brenning. De to maler mellom 15 og 25 gjenstander på en arbeidsdag.
Vestsida, der Porsgrund Porselen ligger, har praktfulle eiendommer som ligger ned mot elva, men lite butikker og utesteder. Vi må over elva igjen, og der kan vi promenere hele veien bort til Osebro.
Et lite stykke bort, kommer vi til en plass med flere skulpturer og kafeen med navnet Jonas B. Gundersen. På varme dager er det stappfullt på utebordene, men i dag kommer vi like før åpningstid. Her henger en diger bass i taket, og instrumenter på veggene. Et populært sted for pizza og hamburgere.
Men vi sneier inn på Storgata, og bak et stillas åpner døra seg til et eventyr av en butikk, nemlig Wald.
– Jeg tar inn det som ikke alle andre har, sier Elisabeth Bärwald, som åpnet butikken for en stund siden. Her står gamle kinosofaer, utstoppede ravner, nye lamper formet som lekende aper og vakre silkekimonoer.
– Vi må ha både gammelt og nytt, vet du. Vi kan ikke bare ha nytt, smiler Elisabeth, som er smykkekunstner og samler.
Vi tar en avstikker fra Storgata, opp Tordeskioldsgate og inn mot Frelsesarmeen, kommer vi til en ny oase.
Bak en ujevnt klippet plen ligger et gammelt hus med broderier i treskjæring, og det lukter nybakt brød.
– Her driver jeg en liten matrevolusjon, sieproklamerer Siv Svolsbru, i bakeriet med navnet Ikke bare brød.
I det lille bakeriet ligger lubne brød i gamle trekasser og spiralloff og franskbrød, bakt spesielt for Litteraturfestivalen, på fat.
– Dette er et økologisk bakeri hvor vi kun bruker de gamle kornsortene, rekker hun å fortelle før hun får klem av en kunde.
– Jeg har rundt 500 kunder som henne, som går den kjipe bakken opp hit fast for å kjøpe bakervarer, humrer Siv, og forteller at hun har ubegrenset arbeidskapasitet. Her holder hun kurs i baking og skriver bakebøker rett og slett fordi hun blir sliten av å skrive oppskriftene til kunder.
Siv Svolsbru gleder seg til hun kan ta toget til Larvik på bare 15 minutter.
– Da kan jeg ta toget rett til Grand! jubler hun og fortsetter:
– Er det ikke magisk her? I fløyen utenfor jobber arkitekter, rundt hjørnet en keramiker og flere kunstnere. Og ta trappa opp, så kommer dere til Kaffebrenneriet Ild og Bønner.
På knirkende gammelt tregulv kommer vi inn i et slags kaffelaboratorium. Her har Joel Simpson fra Australia montert PC-en på en gammel sløydbenk foran kaffebrenneren.
– Jeg kjøper inn kaffebønner fra hele verden, og brenner selv, sier mannen som er kokk og kaffe-elsker. Det lukter deilig fra rekka med forskjellige sorter som er pakket i poser.
Like bak oasen for kaffe og brød, ligger noe som ligner en stavkirke. Det er Vår Frue kirke som ble bygget i 1899 etter modell av norske stavkirker, tegnet av arkitekt Haldor Larsen Børve.
Ned bakken og tilbake i Storgata går vi forbi den gamle Tollboden fra 1891, det staselige rådhuset og bokhandelen med «Reisen til Venezia av Bjørg Vik», malt på veggen. Slakteriet Tomi´s er stengt denne dagen, men er ett av Porsgrunns to slakterier. (Det andre er Den Stolte Pølsemaker på Vallemyrene)
Ved Kunsthall Grenland går vi ned mot elva og hovedinngangen til kulturhuset Ælvespeilet. Her er en innbydende uteservering foran den moderne fasaden med store bobler i metall.
Inne i kafeen Elvespeilet Mat & Vinbar er det fullt ved bordene. Astrid Borchgrevink Lund har fortalt om de høye og rause rekesmørbrødene, og mener de har den beste maten i byen.
I Ælvespeilet jobber to som bor i Larvik, nemlig Per Kristian Indrehus, som er salgssjef, og Terese Vangstad som er produsent.
– Vi er et hus som har veldig mange arrangementer, rundt 200 i sesongen. Salen vår er litt mindre enn den i Ibsenhuset i Skien, så vi kan rigge til mer intime konserter. Og mange artister som kommer til Bølgen, drar hit også, forteller Terese.
Ælvespeilet fikk prisen for årets beste arrangør av Riksteatret.
– Jeg er opptatt av miljø, så nå håper at det skal fungere å ta toget fra mandag av, sier Terese.