Da eventyret «Sine» kom til Porsgrunn

Bjørg Johannessen fikk både mat, vennskap og familie med det danske skipet «Sine» som kom til Porsgrunn 4. juni 1945.

Bjørg Johannessen fikk både mat, vennskap og familie med det danske skipet «Sine» som kom til Porsgrunn 4. juni 1945. Foto:

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Etter frigjøringen sendte beboerne på Ærø et skip med 305 tonn «fødevarer» til Porsgrunn, men lasten inneholdt langt mer enn flesk og poteter. Om bord lå spirer til både vennskap, kjærlighet og kunst.

DEL

Følg PD på Facebook

Det er mandag 4. juni 1945. Skipet «Sine» fra Ærø seiler inn Langesundsfjorden. Pastor Gunnar Jensen står på dekk, men det er ingenting som ligner på den vakre sommerkvelden han hadde forestilt seg da han forlot Danmark åtte timer tidligere.

– Vejret var mørkt og regnfuldt. Rigtig koldt og trist, skriver han senere i Ærø Folkeblad.

Ti dager tidligere har Jensen muligens fått en telefon fra sin datter. Hun er gift, bosatt i Porsgrunn og forteller om mangel på matvarer. De er lykkelige over frigjøringen, men har fortsatt ikke smør på brødskiva. På den frodige øya Ærø helt sør i Danmark lider befolkningen derimot ingen nød. Pastoren setter i gang en innsamlingsaksjon, og naturalier av enhver art strømmer inn.

Det doneres også penger, og skipsreder Erik Kromann fra Marstal stiller «Sine» til fri disposisjon, en spesielt storslått gestus når man vet at mange skip gikk tapt på grunn av minesprengning på den tiden. Otto Thesmer har stått ved roret siden den tremasta skonnerten ble kjøpt fra Frankrike i 1939, og kapteinen og fartøyet har vært på mange turer til Norge i krigsårene. Porsgrunn har vært stopp på de fleste av disse reisene, og Thesmer har opparbeidet seg solide vennskap under besøkene.

Kanskje er også dette faktorer som fører til at skipet legger fra kai i Ærøskøbing 2. juni til festlige tilrop om å hilse Norge og nettopp Porsgrunn. De stopper over i Århus for å laste om bord de siste varene, og ingeniør Fritz Sundby mønstrer på. Han er porsgrunnsgutt, men gift i Danmark. Til sammen er de ni mann om bord, og har 305 tonn med matvarer, klær og sko, når de setter kursen nordover mot Skagerak.

Pastoren synes skipet ruller godt, men mannskapet avblåser enhver grunn til svimmelhet eller kvalme. Landkrabben har hørt at turen videre innover fjorden til Porsgrunn skal være riktig så smukk, men tåke frarøver ham det første møtet med den norske skjærgården. Ankomsten ved Østre brygge i Porsgrunn blir heller ikke videre oppløftende.

– «Sine» la til ved en mennesketom brygge. Det var intet musikkorps eller begeistret menneskemengde til å ta i mot oss og hilse velkommen. Nei, det var nokså nedslående, skriver Jensen.

Men den skralle velkomsten har en naturlig årsak. Telegrammet som skulle varsle ankomsten er forsinket. Thesmer fortøyer båten og oppsøker skipsmegler Rolf Sørensen. Da blir det fortgang i begivenhetene, og jubelen står snart i taket blant Porsgrunns befolkning. Om kvelden er det fest, og lasten blir overgitt til byen.

Dagen derpå er det dansk nasjonaldag, og hele byen er pyntet i rødt og hvitt. I vinduet til en bokhandel er Danmarkskartet hengt opp og Ærø avmerket med et dansk flagg. Elever og lærere fra Porsgrunn høyere skole kommer til kaia og hyller mannskapet med norske og danske sanger, et vell av blomster og lærer Martihnus Wiggen utroper et tre ganger tre hurra for Danmark og et fritt Norden.

Den danske delegasjonen går nå fra mottakelse til mottakelse. Bystyret inviterer prest og besetning til middag i Sjømannsforeningens lokaler, sammen med en rekke av byens autoriteter og politimester Jacob Aall Møller i spissen, og Jensen beskriver det som en nærmest «sydlandsk hyllest» da festen blir avbrutt av musikkorps og en menneskeskare som forlanger at danskene kommer ut på gata for å bli fotografert og motta hurrarop i uendelighet.

– Ja, det var jubel og fest! utbryter han entusiastisk i sin reiseskildring.

Jensen og Thesmer sitter også til bords under Hjemmefrontens avslutningsmiddag i Parkrestauranten 7. juni sammen med 120 av de mest framstående «undergrundsfolk» fra Porsgrunn og omegn. Noen av festdeltakerne er nylig hjemvendte fra konsentrasjonsleirer, andre fra ufrivillige opphold i Sverige og England. Til stede er også representanter fra den russiske og britiske hær. I løpet av aftenen blir det i de mange taler gang på gang gitt uttrykk for hvilken betydning Danmark hadde hatt for Norge i «trængselsaarene».

Presten blir tatt med ut på en tredagers biltur i Telemark og mens han betrakter Gaustatoppen og kaster snøballer på Hardangervidda, overrekker byen erindringsgaver fra Porsgrunds Porselænsfabrik med påskriften «Porsgrunn takker for hjelpen 1945» til mannskapet om bord på «Sine», og arbeidet med den enorme lasten begynner.

Ordfører Johan Peter Johansen anmoder forsyningsnemnda om å foreta fordelingen. De skaffer først skikkelig lagerplass til alle varene. Tekstil og skotøy blir bragt til Bratsberg Bruks fabrikker. Flesk og pølser til kjølelager hos slakterne. Egg i en kald kjeller, smør, fett og ost til meieriet, og potetene til Chr. S. Hanssens lager hvor lossingen av båten også foregikk.

Dette kommer fram i de nøyaktige nedtegnelsene nemndas forretningsfører, Olav Øvald, gjorde. Hans sønn, Jørn Erik Øvald, har bevart dokumentene etter at faren døde i 1997.

– Faren min ble leder for forsyningsnemnda i 1939 og satt på Rådhuset under hele krigen, uten å være medlem av NS. Det gjorde det mulig å sørge for forsyninger til skauguttleirene på Skifjell og i Kilebygda, og de som lå i skjul på Parkrestauranten i påvente av å komme seg til Sverige, forklarer Øvald junior.

– De resirkulerte rasjoneringsmerker slik at de fikk lurt unna mat til flere hundre mennesker som ikke hadde mulighet til å forsyne seg selv. Det var selvsagt risikabelt, og NS fattet mistanke om mislighold, men fant aldri ut av hva som egentlig foregikk.

En uke etter at «Sine» ankom Porsgrunn, innkaller også forsyningsnemnda danskene til en sammenkomst, og forretningsfører Øvald benytter anledningen til å fortelle litt om de faktiske forholdene porsgrunnsfolk har levd under i krigsårene.

– Sommeren 1941 stoppede melken til alle voksne personer, men det var først ved juletider, eller de første måneder av 1942, at vanskelighetene begynte på alvor, skriver Øvald senior i notatet til talen.

Det ble slutt på poteter, fisk og kjøtt. Arbeidere som vinteren gjennom hadde hatt en skive kålrot som eneste niste, stormet åkrene og gravde fram poteter på størrelse med nøtter. Det var de lange køers tid. Kø på kø overalt i alle byer. Folk levde av 1400 gram mel eller brød, 200 gram sukker og 25 gram smør og litt salt fisk per uke. Ikke noe mer.

– Utpå høsten blev det bedre, idet potetavlingene ble relativt bra. Vi kom derfor gjennom året 1942-43 selv om smøret var vekk i enkelte måneder, men høsten 1943 bragte oss en ny krise, både saltfisken og silden forsvant, og middagsmat fantes ikke. Hva folk egentlig levde av i denne tid, skjønner jeg ikke enda.

Det gikk så langt at nemda fikk tillatelse til å foreta kontroll på gårdene i Telemark på leit etter overskuddslager av poteter. De trålte fylket på kryss og tvers og greide på den måten å levere omkring 90 kilo poteter til hver innbygger i distriktet, mot tidligere antatt 50.

– Som så mange andre, fortalte faren min lite fra krigsåra, men etterlot seg disse dokumentene og en dagbok for ettertida, forteller Jørn Erik.

– Der har han blant annet skrevet ned flere episoder om folk som møtte opp for å søke om tilleggsbevilgninger av forskjellige årsaker. Det var blant annet ei dame fra Stranda som kom på kontoret fordi hun hadde så mange dyr og trengte mer fôr. Du får telle dyra dine så jeg vet hva du har av kuer, hester og høner, sa faren min. Ja, det er greit det, svarte hun, men skal du vite hvor mange fluer jeg har, får du komme hjem til meg og telle dem sjøl!

Det er ikke rart at forretningsføreren i sin tale beskriver det «Sine» bragte med seg som et eventyr. Gaven var overveldende, men skaffet også forsyningsnemnda et kraftig merarbeid. Kravet var at fordelingen skulle bli rettferdig, og følgelig ble alt pakket ut og målt opp. Selv de minste pakker mel som var sendt direkte fra familier på Ærø, ble tømt og veid på ny. Man var også redd for at enkelte i den store stab av hjelpere skulle ha talt feil under opptellingen, derfor ble den første utdelingen beregnet slik at man var sikker på å ha varer nok.

– De brukte fire uker på lossing, kjøring, sortering, pakking og utdeling. Hver person i Porsgrunn kunne hente ut en kasse som til sammen inneholdt 15,75 kilo med matvarer, forteller Jørn Erik Øvald.

Den besto av 1,25 kilo fett, ost og kjøtt fra Hovedmeieriet, 0,5 kilo flesk fra slakterne, 6 kilo poteter fra Hanssens lager og 8 kilo diverse som kunne avhentes på Odd Fellow. Folk ble derfor oppfordret til ikke å komme alene om de skulle hente til en hel familie og medbringe tomme papirsekker og egnet transportmateriell. Tilstøtende distrikter av Eidanger, Gjerpen og Solum ble også tilgodesett med en raus rasjon melvarer, flesk og poteter.

– Dessuten fikk alle barn kjeks og sjokolade, og det ble gitt ekstravarer til Lillegårdens- og Munk og Klems barnehjem, pleiehjem og Lyngbakken sanatorium, forteller Øvald.

Begeistringen er stor i Porsgrunn og man stiller seg selvsagt spørsmål om hva som kan gjøres til gjengjeld. Svaret fra kaptein Thesmer er beskjedent:

– Gi oss tændstikker.

Det viser seg at det er mangel på fyrstikker i Danmark, og selv om det er knapt også i Porsgrunn, så er situasjonen såpass mye bedre at folk kan slå et slag for å vise sin takknemlighet. Det settes derfor i gang en lyninnsamling.

– Nå gjelder det at så vel private som grossister og detaljister spytter i bøssa og kommer fram med det de kan unnvære av fyrstikker, skriver en journalist i Porsgrunns Dagblad.

Samlesentralen blir opprettet i kinoens kjeller med inngang fra Folkerestauranten.

– Men husk at det haster svært! er den klare oppfordringen.

Før «Sine» reiser fra Porsgrunn med 8000 pakker fyrstikker, legger skonnerten til kai på Herøya og får lastet om bord 50 tonn salpeter fra Norsk Hydro. Skipsreder Kromann fortjener selvsagt også et symbol på byens takknemlighet, men først på julaften i 1945 blir en vase fra porselensfabrikken sendt med «D/S Sophie» til Danmark.

I brevet som følger gaven, skriver rådmann Martin Hansen og ordfører Johan Peter Johansen at de tenkte å finne en gjenstand som kunne bli et minne om begivenheten.

– Foruten at vasen er utført her, og således er et produkt fra Porsgrunn, viser den også Gaustatoppen om sommeren slik De så den.

– Den vasen har jeg sett i Marstal på Ærø, og oppe i den lå det massevis av takkebrev fra folk i Porsgrunn, smiler Bjørg Johannessen.

Hun har hatt et nært forhold til den lille øya sør for Fyn siden «Sine» kom til Porsgrunn. Da var Bjørg, med pikenavn Kittilsen, 9 år og hadde levd mesteparten av livet med krig. Hjemme i Holbergsgate på Sundjordet dyrket de poteter og kål i hagen, og innimellom hadde faren, Karl, plassert tobakksplanter.

Om nettene hendte det at familien ble vekket av flyalarm og måtte skynde seg ned i kjelleren. Da bombene falt over Herøya i 43, hadde de leid en liten hytte på Sandøya og så flyene gli innover byen etterfulgt av dype drønn og redsel for hva som kunne ha skjedd med familie og venner.

De nærmeste overlevde, men da familien kom hjem hadde bombene rasert nabolaget, og alle vinduene på huset var blåst ut og spikra igjen med bord.

– Frigjøringsdagen husker jeg godt, forteller Johannessen.

– Jeg var tilfeldigvis på Osebakken fordi en tante og onkel av meg leide et lite hus i Storgata 235. Jeg var utenfor og lekte med en skolevenninne da det plutselig kom barn marsjerende nedover gata med norske flagg. Mamma og tante hadde en bror som reiste til sjøs i 39, så jeg farer bort til kjøkkenvinduet, hiver meg over vinduskarmen og roper: Krigen er slutt! Nå kommer onkel Henry hjem!

Om ettermiddagen sykla de gjennom byen, og det var stor stas og full rulle hele veien. Hans Olsen, faren til Reidun, i Storgata 27 hadde lurt unna en radio under krigen. Nå plasserte han den i vinduet, skrudde volumet på fullt, og utenfor på gata sto folk og vinka og ropte.

Endelig kunne Bjørg og klassekameratene vende tilbake til en normal skolehverdag. Under krigen hadde de måttet flytte på seg ettersom tyskerne tok Porsgrunn høyere allmennskole og «Asbjørn Kloster» i besittelse.

– Jeg husker ikke at «Sine» kom til Porsgrunn, men jeg minnes godt opplevelsen fra klasserommet den dagen vi fikk pakkene fra Danmark, forteller Johannessen.

Den inneholdt i hvert fall havregryn og kanskje såpe. Men viktigere enn alle godsakene var en lapp med et navn og en adresse: Kirsten Margrethe Hansen, Vraa, Ærøskøbing, Ærø, Danmark.

Det ble starten på en varm og hjertelig korrespondanse. De to jevngamle jentene skrev ned betroelser og hemmeligheter i sirlig løkkeskrift. Den første blåveisen og liljekonvallen ble presset og sendt sørover, og gaver innpakket i gråpapir kom nordover. Før jul i 45 sendte moren til Kirsten et stykke dansk flesk, og moren til Bjørg stekte det i tjukke skiver og ba familien på besøk nyttårsaften.

Det tok drøye ti år før ungpikene  endelige møtte hverandre, ansikt til ansikt. Da reiste Bjørg på biltur sørover, og de to var blitt unge kvinner og ringforlova.

– Det var som vi alltid hadde kjent hverandre, smiler Johannessen.

De fikk bo hjemme på gården hos foreldrene til Kirsten. Der gikk det en dør fra kjøkkenet rett ut i stallen, og da de hadde lagt seg om kvelden, kunne de høre hestene sparke i veggen. Tre år seinere skulle forbindelsen mellom de to familiene forsterkes ytterligere.

– Kirsten hadde flytta til København med sin mann for å jobbe. Min far, som var blitt enkemann, var på reise i Danmark og stakk en tur innom. Der var Kirstens svigermor på besøk, og det har nok vært noen blikk over bordet, for de gifta seg i 1959, ler Johannessen.

– Hun var enke og hadde fem barn. De eldste var allerede gift i Danmark, men plutselig hadde jeg fått Inger som lillesøster, i tillegg til broren min Arne. Dermed ble kontakten mellom våre to familier helt spesiell, og det har ført til mange besøk i begge land.

Det var ikke bare Bjørg som sendte brev til Ærø. Mange satte seg ned med penn og papir for å uttrykke sin takknemlighet til broderfolket i sør. Ikke bare i brevform, også Porsgrunns Dagblad fyltes opp med leserbrev denne junimåneden. Storm W. Thoresen retter blant annet en hjertelig takk til forsyningsnemnda fra folk i Hovenga.

– Dette er nemlig første gang siden krigens utbrudd at vi like utenfor bygrensen blir husket på. Vi har under hele krigen blitt betraktet som om vi var i besittelse av bondegård alle sammen. Men heldigvis at det finnes enkelte mennesker som forstår og viser at så ikke er tilfelle, men at vi er like hungrige etter mat som folk i byen. Dette skal aldri bli glemt, skriver han.

Nøden fører selvsagt også til at andre undrer seg over hvem som får pakkene, og spør hvilke kriterier som skal ligge til grunn. Elever ved Fagskolen skriver i et innlegg at de aldri har kommet i betraktning ved utdeling av pakker fra Sverige og Danmark under krigen.

– Da det denne gangen kom flere tonn, gikk vi ut i fra at vi også skulle få vår part. Dessverre ble vi skuffet. Fordi om vi ikke står innmeldt i forsyningsnemnda her, har vi nå i to år hatt våre kort stemplet i byens forretninger og følgelig har vi ikke fått noe annet å leve av enn det Porsgrunns forretninger har hatt å by på (og det er ikke mye).

Olav Øvald svarer at teknikere, og andre som ikke står oppført i forsyningsnemndas register, skal få sine gaver på stedet hvor de får rasjoneringskort. Men hvilken av disse byer eller steder som får danskegaver og hvilke ikke, er umulig å avgjøre. Han anmoder dem om å sende inn en skriftlig redegjørelse.

– Det er imidlertid klart at utdeling ikke kan finne sted før byens faste befolkning har fått sine pakker, avslutter forretningsføreren.

– Papirene og arbeidet som han gjorde, viser at Olav Øvald må ha vært en meget nøyaktig og tålmodig mann, sier tekstilkunstner Dorthe Herup.

I 1999 dro hun fra Holmestrand til Galleri Osebro for å diskutere sin kommende utstilling med daværende eier, Jørn Erik Øvald. Språket avslørte raskt at hun var dansk.

– Fra en liten øy som heter Ærø, forklarer Herup.

– Vet du hva, det er ikke så lenge siden jeg leste om Ærø i fattern's papirer, svarer Øvald og forsvinner.

Han kommer tilbake med dokumenter og avisutklipp om «Sine». Herup har ett år på seg før utstillingen skal være klar. Hun bestemmer seg for å dykke ned i historien og får sin mor på Ærø til å være detektiv i arkivene i Marstal.

– Vi ser at det har vært en forbindelse mellom Porsgrunn og Ærø som har ført til et ønske om å hjelpe etter krigen, sier Herup.

Det bodde omkring 10.000 personer på den 30 kilometer lange øya i 1945. Ærøboere fra Marstal ble den kalt for «groller», eller gråspurv, siden det er den mest utbredte fuglearten i verden, og sjømenn fra Ærø likeledes var spredt omkring på alle verdens hav. Sånn var det også da Dorthe vokste opp på 50- og 60-tallet.

– De fleste var barn av sjøfolk, og vi var ofte ute og seilte med familien. På skolen var det ikke uvanlig at noen i klassen manglet. De kunne være på Grønland eller i Singapore med sin far. Det var helt normalt. Mange sjømenn giftet seg på reise, og satte i land kone, fra for eksempel Thailand, og små barn på Ærø før de reiste ut igjen. Vi var et fargerikt fellesskap før ordet var oppfunnet, forklarer kunstneren.

Kildematerialet moren skaffet ble vevd om til et teppe med «Sine» som hovedmotiv, ledsaget av Porsgrunns byvåpen og en silhuett av øya sett fra fugleperspektiv. Det fikk en spesiell plass i utstillingen på Galleri Osebro i februar 2000, og mange delte sine minner fra junidagene i 1945 foran kunstverket.

– Teppet ble hengende på biblioteket i Porsgrunn i ett år etter utstillingen. Jeg tenkte at noen kunne finne på å kjøpe det, men det skjedde ikke, så jeg hentet det tilbake. Siden har teppet vært med på en utstilling i Vinje i Telemark, og nå henger det på Fulehuk Fyr sør for Bolærne, i forbindelse med sommerutstillingen som åpner 12. juni, og ser ut over samme farvann som «Sine» seilte i for temmelig nøyaktig 70 år siden.

Straks etter at skipet forlater den norske «klippekysten» 13. juni 1945, kommer de ut for en alvorlig nordveststorm. I reisebrevet skriver Jensen at han aldri hadde drømt om at skip kunne oppføre seg så sprelsk som det «Sine» gjorde de 16 timene det tok å krysse Skagerak på hjemturen, men han dementerer alle rykter om at den arme pastoren skal ha vært sjøsyk på sin norgestur.

– Det har i sanhed, fra først til sist, været en forunderlig og enestaaende opplevelse at følge denne sending av gaver fra giverne til modtagerne, skriver Jensen.

– Og jeg vil for alltid være en stor takk skyldig til de som så gavmildt og gjestfritt ga meg lejlighed til at faa del i æventyret.

Reisen var over for pastoren, men eventyret om «Sine», det lever videre.

Artikkeltags